Jobb på Pilegrimssenteret i Oslo

Jeg er så ekstremt takknemlig for den sommerjobben jeg har fått denne ferien på Pilegrimssenteret i Oslo. Både det å sette seg inn i pilegrimstradisjonen og -arbeidet i Norge, snakke engelsk og litt tysk (helt minimalt og samtidig helt greit), få hilse på domkirkestaben og å få oppleve det å jobbe i sentrum er veldig flotte erfaringer.

Men helt spesielt og veldig givende er det å få snakke med alle de som er ute å vandrer, både de som legger ut fra Pilegrimssenteret her og de som returnerer fra en måneds eller kortere vandring. Ikke bare å få høre om opplevelsene deres, men merke i kroppene deres, i ansiktene og i stemmen hvordan dette er noe som påvirker, beveger og forandrer mennesker. Bare interessen i seg selv og det å finne ord for å beskrive det å vandre som pilegrim er noe som gir menneskene en form for søken. Dette er så veldig spennende.

Det er også artig å høre om skoleklasser, konfirmantkull, fengsler og andre som bruker pilegrimsleden.
Jeg har mye å lære og jeg fryder meg over dette.

Sjekk innom hjemmesiden til St.Olavsveiene til Trondheim: http://www.pilegrim.info/

Kanskje du får lyst til å gå ut og gå?

Årets beste film?

Jeg tror jeg har sett årets beste film. Jeg har aldri blitt så nyskjerrige på en film etter en trailer som når jeg så traileren til Moonrise Kingdom da jeg skulle se the Avengers på Eldorado i mai. Og forventningene ble innfridd og mer til. Et nydelig lite stykke, herlig filmkomposisjon og karakterer til å bli betatt av.

Moonrise Kingdom tar oss med til en liten øy i New England-området en gang på 60-tallet. Vi blir introdusert overfor to barn. Sam Shakusky er en foreldreløs gutt tilstede på en speiderleir, Camp Ivanhoe, og Suzy Bishop er datter til to foreldre som begge jobber som advokater, holder til et stort, rødt hus som fungerer som ramme for et kanskje sjanglende
ekteskap. Sommeren før handlingen i filmen utspiller seg treffer Sam og Suzy hverandre på en oppsetning av en opera i en lokal kirke på en naboøy. Operaen heter Noah's flom (komponert av Benjamin Britten), og er et tilbakevendende motiv. De blir brevvenner, deler tanker om sine problemer og utfordringer og blir etterhvert enige om en plan. Denne sommeren skal de gjenforenes og rømme fra familie sammen.

For komplett handlingsreferat, noe jeg ikke anbefaler, kan man for eksempel gå til Wikipedia: Wikipedia om Moonrise_Kingdom.

Regissør Wes Anderson, som også har skrevet manuset og historien sammen med Roman Coppola, kjenner jeg gjennom to andre filmer: The Royal Tenenbaums og The Darjeeling Limited. Begge disse to falt egentlig ikke så mye i smak hos meg (sistnevnte syntes jeg var faktisk var kjedelig) men jeg tror de kan ligne ganske mye i smak og underfundighet på Moonrise Kingdom. Moonrise Kingdom har både en jordnær troverdighet i virkeligjøringen av karakterer og handling, men også en lett absurditet i både replikkveksling og ikke minst utgang på enkelte scener og handlingesforløp. Når det gjelder hvordan handlingen utspiller seg kan nok dette kanskje irritere noen fordi filmen plutselig virker urealistisk uten at publikum er blitt forberedt på dette. Men dette er en del av fortellingskunsten og da fryder jeg meg mer over karakterenes opptrinn i væremåte og personlighet.

Når det er snakk om karakterene, de to barna, hovedpersonene i filmen, blir spilt fremragende. Først og fremst Kara Hayward som Suzy Bishop, som er særdeles troverdig, men også Jared Gilman i rollen som Sam. Dette er begge deres første filmroller (etter det jeg funnet ut) og de blir spennende å se om de fortsetter. Filmen er verken for sukkersøt, vulgær eller banal i utforskingen i relasjonen mellom Sam og Suzy. Relasjonen er som filmen ellers, underfundig men troverdig og sterk, levende i sin enkelhet. Det er ikke unaturlig med store ord.

Ellers kan jeg kort nevne at rollelisten ellers inneholder mange kjente navn som innfinner seg med tidvis minimalistisker porsjoner av rampelys men som gjør veldig mye godt av sine roller. Edward Norton, Tilda Swinton, Bill Murray og Bob Balaban. Bruce Willis har spilt politimann før men har aldri gjort det så godt og så fint som nå.


Og så er det musikken. Her er det flere stykker av Benjamin Britten og Alexandre Desplat som både gir stemning og karakter til scener men også ellers inneholder referanser og motiver som paralleller til filmens handling. Filmen åpner ved at en av Suzy sine tre brødre setter på en plate med Britten's A Young Person's Guide to the Orchestra. Dette var et stykke som jeg hørte mye på når jeg var liten og følgelig ble dermed stemningen for resten av filmen satt med en gang. Jeg kan ikke garantere at andre skal ha samme assosiasjonene. Andre komponister og artister som figurerer er bl.a. Hank Williams, Camille Saint-Saëns og Schubert.

Alt i alt er denne filmen en real delikatesse. Jeg kjedet meg ikke et sekund, den både varmet og ga ettertanke og den satt i meg så veldig etterpå at jeg bare måtte gå nedover Bygdøy Allé og smile for meg selv. Anbefales sterkt. 

Tilbake til skrivingen

Jeg tror jeg trenger å skrive igjen.


I det siste har jeg snakket med venner om bloggskriving. Venner har kommet seg på nettet og opprettet en blogg hvor en primært skriver om tanker, erfaringer og refleksjoner. De opplever å se kognitive prosesser og utvikling av ideer utfolde seg foran seg, og noen ganger også få kommentarer enten på selve bloggen eller utenom.
Det var også min opplevelse av å skrive blogg. Det var en god måte å reflektere på, om dype og nære ting, og om trivielle og fjerne ting. Det var lettere å skrive ordentlig når det var en risiko at andre kom til å lese det jeg skrev, og det var lettere å ha orden når jeg hadde det på nettet. Jeg har ofte skrevet logg, journal eller dagbok men da er det mye mer stivt i form og tone alt etter hvilken funksjon det har hatt. Det er også vanskelige å starte opp igjen og jeg endte ofte opp med å bare starte på nytt.

Så ja, jeg er tilbake på blogg og tilbake på Trestubbe ved Mjøsa. Det er jo litt rart, jeg er jo ikke på Mjøsa. Jeg sitter jo på en lesesal på det teologiske menighetsfakultet i Oslo. Det hadde jeg ikke forventet da jeg skrev forrige blogginnlegg. Det må jeg skrive mer om. Kanskje jeg finner ut at jeg fortsatt er ved Mjøsa?

Over og ut? Takk og farvel?

Nå reiser jeg min vei. På ordentlig vis. Jeg kommer nok tilbake til Gjøvik og Viken folkehøgskole på besøk. Det er jeg overbevist om.

Men jeg kommer aldri tilbake igjen til disse to årene. De to mest annerledes og innholdsrike år jeg har hatt så langt i livet. De to ligner nesten ikke på hverandre overhodet. Men hver på sitt vis så er jeg blitt ekstremt formet.

Nå når jeg låser de siste dører, tar en tur opp på mitt gamle rom på Skogheim B for i fjor, ser på trærne langs med hovedbygget hvor jeg for to år siden for første gang hilste på mine medvandrere på dette sted, går gjennom Sosialen og sier farvel til lyden av Mjøsa... ja du skjønner, jeg er melankolsk og nostalgisk og alt det der.

Men det brenner i brystet mitt når jeg tenker på livet mitt her. Og jeg håper det alltid vil gjøre det. Men hva om alle år, alle liv og alle møter blir slik gjennom. Da vil jeg jo etterhvert brenne opp. Men det er kanskje likevel meningen på sikt?

X-Men

Jeg tilbringer faktisk 16. mai alene og ser første til tredje sesong av X-Men: The Animated Serie fra 90-tallet. Og det er bare fint.
Jeg har kommet til episoden Time Fugitives fra andre sesong. Det blir kaos oppe i hodet når karakterer hopper gjennom tid og endrer historiens gang. Det svir det når du hopper tilbake til fremtiden (din egentlige nåtid) og ser at du har gjort vondt verre.

Hva sier dette om meg som menneske?


Jeg er ordentlig glad i denne sofaen som var har her på kjøkkenet på E-bolig. Den er liten, kort og slitt. Men så myk og god. Jeg kommer til å savne den. Kommer til å savne hele E-bolig. Ikke så mye, men litt. Kanskje stadig mindre?
For øvrig, IGN har rangert denne serien som den 13. beste animerte tv-serien noensinne. Så jeg setter meg ikke ned og ser på tøv akkurat.

Kjære E-bolig, og alt du har rommet.

E-bolig
- en tekst til Viken-årboka 09/10


Hva en bolig som dette mangler er et spørsmål jeg kan stille meg i det uendelige,
uten å fatte en konklusjon som gir mening i de menneskelige begrepers verden.
- Andre Kåsen

Ja, vi har en sandkasse utenfor vinduet til Åshild. Ja, vi er glade for at folk måper over dette når våren kommer og snøen slår retrett. «Hvorfor har vi ikke sett dette før,» sier folk og fe (uten å nevne navn), og proklamerer hvor mye gøy en kunne hatt. Dette er sant. Men vårt lille kattetoalett er langt i fra den eneste hemmeligheten som har skjult seg innenfor E-boligs fire vegger dette året. Ja, ja, sandkassa er utenfor veggene. Whatever!

E-bolig. Bolig E som et alternativ, et magisk sted hvor drømmer blir til og abstrakte begreper som «lugn» og «loosy-goosy» får form og tar substans. Et sted med bad uten vann og dype kjellerrom hvor noen av oss aldri har gått. Et sted med svikefulle stolben, en lys, fargerik drage, og hele tre artige badeender. Beware!

Stig opp trappen vår. Ring på med klokka. Hils på Ludvig som alltid trofast vokter veggen.
Kjemp deg gjennom skohaugen. Dette er et såkalt rømningshinder, et viktig bidrag til at vår rømningsvei alltid er mer interessant enn fluktrutene på andre internat. Det skal være både krevende og morsomt å bo i E-bolig. Her har du beviset.
Titt inn på rommet til Frans når du går forbi. Det er stort, men senga er større. Han er nabo
med peisen. Vinteren har vekslet mellom for varmt og for kaldt. I andre enden av huset bor resten av oss. På hvert sitt little rom her bor Åshild, Siv, Erlend og Johannes. Det vil si, Erlend og Johannes deler rom og det er mindre enn Siv sitt rom. Undertegnede er objektiv i sin uttale. Erlend og Johannes sitt rom oppleves også mindre fordi det ofte er fylt med rot.
Er det mulig med slik urettferdighet?

Stua er et sted hvor liv leves. Vi er tidvis ryddige mennesker. Dette resulterer i variasjon og mangfoldighet. Pass deg for flyvende tepper og lekegrindporten bak pianoet. Rundt hjørnet er det mye aktivitet og svette, der spiller noen av oss fotball.

På kjøkkenet er det trygt. Her er hengeplassen til Kristoffer Bjerke og Jostein Hasselgård.
Konstant. Mellom dei gliser tennene til Tim. Øynene ser vi ikke, men smilet levner ingen tvil. Det er glede i dette røntgenbildet. Smilet reflekterer vel den matgleden som så ofte utfolder seg her i dette rommet. Herlighet. Her bor også Lady Gaga og Åge. De må være verdens mest tålmodige sjeler. De er sammen stort sett hele tiden og de svømmer nesten aldri under brua. Dykkeren er utrolig nok navnløs.

I kjøleskapet har vi sannsynligvis salami. Det er nok en død salami som går igjen. For ikke kan vi finne den og ikke kan vi bli kvitt den. Det er en fantomsalami. Ved siden av kjøleskapet sto det en gang en liten kirke. Den var bygget av pepperkakebiter og var opprinnelig en ekspedisjon til en fjern planet utenfor vår egentlig fatteevne. Det ble en kort ekspedisjon til våre magesekker (hovedsakelig magesekken på A-bolig) istedet.

Vi har en rød ball et sted. I tidenes morgen, en sensommerdag i august altså, fløy den mellom noen kaktuser. Et vakkert lite syn tenkte vi. Nå er det vi fem som flyr. Vi flyr rundt omkring. Ikke mellom kaktuser, men mellom blomstrer som har grodd fram over Viken i hele år. Det er det virkelig vakre synet. Det lukter godt og fyller våre øyne med farger og våre sinn med glede og fryd. Snart flyr vi ut av E-bolig. Rydder opp i rømningshinderet og låser døra etter oss. Takk for nå.

Mine likemenn

Personer og karakterer jeg har hørt jeg ligner på de siste fire årene:

Den opplagte (ikke fordi jeg synes jeg ligner, men fordi så mange andre tullinger gjør det):

Jeg kan i samme slengen fortelle at jeg har nylig fullført siste bok og er blitt overveldet. All min mistro til serien og universet fra tidligere er blitt rensket bort. En herlig avslutning på en bokserie jeg startet med for vel over ti år siden. Takk til Rowling!


Det er vel egentlig så mye mas rundt denne fyren at jeg føler jeg må skrive ned mer om emnet i fremtiden.



Den jeg ikke vet hvordan jeg skal tolke:


Begynner å bli en stund siden dette, men min søster Oddbjørg påpekte likhetstrekk med Eric Forman fra That '70s Show. Både personlighet og utseende teller med, men jeg tror det for det meste handlet om holdning og fakter. Men det går bra, Eric Forman har Star Wars-figurer. Det er kult nok.


Den nylige:

En god avslutning på en minneverdig dag var denne ytringen. Jeg lurer på om flokken mente før eller etter Pinocchio ble en levende gutt.

Jeg har lyst til å lese den opprinnelig boka av Carlo Collodi fra 1883. Disney-filmen er en av de nydeligste tegnefilmer jeg har sett.













Den kanskje litt nedslående:


Begynner å bli en stund siden en person dro dette fram, men jeg har få problemer med å fortelle en hysterisk og selvironisk fortelling om det hele til villige lyttere. Jeg forteller ikke til familie og altfor nære venner. Føler det skader trygge bånd.

Vent, hvorfor er Kermit mer nedslående enn Pinocchio? Jeg kan da i det minste se at jeg ligner på Kermit.



Andre påstander: Jim Carrey (sitat Sindre Øvstegård), Zazu (sitat Jon Magne Weum) og Chandler Bing (sitat Frans Sønsterud).