Trestubbe ved Mjøsa

Mine likemenn

2010-02-04T01:27:00.001-08:00

Personer og karakterer jeg har hørt jeg ligner på de siste fire årene:

Den opplagte (ikke fordi jeg synes jeg ligner, men fordi så mange andre tullinger gjør det):

Jeg kan i samme slengen fortelle at jeg har nylig fullført siste bok og er blitt overveldet. All min mistro til serien og universet fra tidligere er blitt rensket bort. En herlig avslutning på en bokserie jeg startet med for vel over ti år siden. Takk til Rowling!

Det er vel egentlig så mye mas rundt denne fyren at jeg føler jeg må skrive ned mer om emnet i fremtiden.

Den jeg ikke vet hvordan jeg skal tolke:

Begynner å bli en stund siden dette, men min søster Oddbjørg påpekte likhetstrekk med Eric Forman fra That '70s Show. Både personlighet og utseende teller med, men jeg tror det for det meste handlet om holdning og fakter. Men det går bra, Eric Forman har Star Wars-figurer. Det er kult nok.

Den nylige:

En god avslutning på en minneverdig dag var denne ytringen. Jeg lurer på om flokken mente før eller etter Pinocchio ble en levende gutt.

Jeg har lyst til å lese den opprinnelig boka av Carlo Collodi fra 1883. Disney-filmen er en av de nydeligste tegnefilmer jeg har sett.

Den kanskje litt nedslående:

Begynner å bli en stund siden en person dro dette fram, men jeg har få problemer med å fortelle en hysterisk og selvironisk fortelling om det hele til villige lyttere. Jeg forteller ikke til familie og altfor nære venner. Føler det skader trygge bånd.

Vent, hvorfor er Kermit mer nedslående enn Pinocchio? Jeg kan da i det minste se at jeg ligner på Kermit.

Andre påstander: Jim Carrey (sitat Sindre Øvstegård), Zazu (sitat Jon Magne Weum) og Chandler Bing (sitat Frans Sønsterud).

Vente, vente

2009-12-07T23:31:00.000-08:00

Julekalenderen altså. Det er noe med denne julekalenderen.

På Vikheim 1 (et av internata på Viken folkehøgskole) hører vi på Julemysteriet av Jostein Gaarder. Det gir skikkelig julestemning med tente stearinlys og fraser som "Til Betlehem, til Betlehem" og "Det var da.... (lang pause)... så lite. Det var ihvertfall uendelig mye mer enn ingenting". Alt dette sagt i ulik grad av grøtete stemme.

Julemysteriet handler om en pilgrimsreise. En pilgrimsreise tenker vi er til et hellig sted. Men i Julemysteriet av Jostein Gaarder er det ikke bare til et hellig sted, men også til en hellig tid og en hellig hendelse. Sånn er det vel med pilgrimsreiser ellers også, den tiden vi benytter til slikt blir vel hellig.
Men Elisabeth opplever også en indre åndelig reise når hun reiser mot det Hellige Land sammen med engelen Efiriel, gjeteren Josva, den vise kongen, og de fire lammene (det er så stort følget er blitt nå). Hun lærer mye om seg selv, om verden, om Gud og om den himmelske visdom (som den vise kongen snakker om). Men enda mer gjelder den indre åndelige reisen Joakim, som leser om Elisabeth gjennom små lapper som faller ut av lukene i julekalenderen.

Jeg tenker at julekalenderen er en reise. Julekalenderen er en 24 dagers lang reise til en hellig dag, en hellig hendelse og et hellig sted. Hver luke bringer oss nærmere.
Da vi var små handlet alt om juleaften. Jeg var ihvertfall veldig fokusert på dagen med julegaver og stormåltid. Men pilgrimsreiser handler ikke bare om den endelige dagen, om målet. I en pilgrimsreise er selve reisen målet. Sånn er det med en julekalender også. Det må aldri bli sånn at 24. desember har større verdi enn 7. desember. Selv om sjokoladen kanskje kan bli større i selve luken.

Jeg vil oppfordre til å nyte og leve ut adventstiden, og bruke den til å forstå mer av det fantastiske som får oss til å feire jul. I kirka varmer vi på søndagene med å lese mye fra profetene som forkynner om en stor frelser som skal komme. Dette må da vi også gjøre. Advent handler om å vente, men vi kan ikke vente passivt på en enkelt dag. Vi må vente aktivt. Vi må forberede oss. Forberede oss alene og med de vi er glade i.

Vi må reise gjennom adventen som pilgrimer og leve ut hver dag. Reisen handler langtifra om den siste dagen, det handler om hver dag.

Han en flott 8. desember. Jeg fryder meg over denne dagen :)

Folkefrelsar, til oss kom,

fødd av møy i armodsdom!

Heile verdi undrast på

kvi du soleîs koma må.

Gud er kjærlighet

2009-10-08T15:37:00.001-07:00

Ut og gå

2009-09-29T04:38:00.000-07:00

Hei alle sammen. Denne uken er jeg på Viken alene. For å slappe av, reflektere litt og kose meg digg. Nåja, alt til sin tid.

Jeg hopper over alt av mitt eget pjatt og poster et dikt jeg fant på bloggen til en Eivind Salen:

Skoene på

Jaja
Det er meg
Jeg har skoene på
Det venter meg
en aldri så liten
vandring nå
Jeg skal kort sagt
ut og gå.
Skoene på.
Så åpner jeg døren.
Stiger ut.
Det ene skritt
Det andre
Det er det som kalles
å vandre
Det er det som er jeg
Det er det jeg gjør nå
Det er nesten konsekvensen
av å ha skoene på
Få dem av
Få dem av
tenker jeg
men nei.
Skoene på
der har du meg.

Jeg ønsker meg et par slitte, men fortsatt gode, tøfler. Som jeg har slitt ut selv. Dette hadde vært skikkelig fint å ha.

Nå går jeg ut en tur. Det er høst ute.

Mett og fornøyd en gang. Ja :)

2009-08-11T04:14:00.000-07:00

Jeg er da altså en elendig blogger. La det være sagt. Jeg håper jeg kommer sterkere tilbake neste år og har noen tanker rundt hva jeg kan gjøre for å gjøre noenlunde jevnlige oppdateringer mulige.

Vikenåret er over og vel så det. Over er også snart sommerferien. Jeg har en uke igjen før jeg reiser tilbake til Viken for å være der et år som miljøarbeider. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg har ingen formening om at året skal gi meg det samme som forrige år ga, men at jeg får mye ut av det er jeg sikker på.

Pappa og mamma mener jeg har vært lite hjemme denne sommerferien. Det kan dei ha ganske rett i. De siste fire ukene (skulle egentlig opprinnelig bare vært tre uker) har jeg hyppig reist hit og dit, og tidligere i år har jeg også hatt tur til en korfestival (Norbusang) i Finland og et gårdsopphold i Intre Troms. Jeg har lært meg litt finsk (type to ord) og erfart hvor koselige lam egentlig kan være.

Min siste utflukt (på fire uker) vil jeg bruke lengre tid på å berette. Først var jeg fem dager i Kristiansand med Via Vitae. Jeg er kjempeglad for at jeg har et kor å synge i igjen og at jeg begynte der for snart et år siden. Konserten i Søm kirke var herlig og jeg lengter etter å oppleve akustikken der igjen (for å ikke snakke om neste samling i Larvik). Jeg merker også at det siste året på Viken har gjort meg bedre til å bladlese. Forhåpentligvis vil det ikke være så mye bladlesing neste gang, for da vil jeg vel ha tatt til vett og forberedt meg skikkelig.

Jeg oppdaget også en herlig isbar i Kristiansand sentrum når vi var ute og kjøpte korpermer (hurra, nå har jeg skikkelig korperm) og hadde også en kveld hvor jeg for første gang fikk prøve å spille Munchkin på skikkelig vis. Det var meget hyggelig. Takk til hele Via Vitae og alle sammen for en flott samling. Vi sees igjen snart.

Så, etter en overnatting hos Olav Andreas aka Oldefar (har jeg hørt), bar det på et tog nordover til Dombås hvor pilgrimsvandringa til Oppdal skulle begynne. Det var en sterk opplevelse for meg. Det er et dilemma at jeg under noe som jeg nyter meget internt og personlig må jeg være veldig ekstern ovenfor de jeg reiser sammen med. Eller kanskje ikke et dilemma, men det var en liten kræsj der. Det er noe som er blitt sagt, "Pilegrimer er vi gjennom livet", som gir stadig mer mening for meg. Jeg har veldig lyst til å Pilgrimsleden alene, eller bare med noen få venner, neste sommer i tillegg til vandringa i forkant av korsommerskolen på Mjuklia. For meg var vandringa i år bare en smakebit på noe stort.

En fotnote bør også nevnes at jeg kom fram til to hundre ting jeg ikke likte eller syntest om. Jeg tenker at her har jeg to hundre muligheter til å få teste mine egne grenser og brutt ned mine egne fordommer. Gode utfordringer til neste år.

Så, korsommerskolen på Mjuklia: Vel blåst. Det var en veldig god gurugjeng (også ganske svær :D ). Og så en skokk med herlige deltagere.

Jeg var skeptisk til utegudstjeneste utenfor Vestveggen av Nidarosdomen (med mikrofoner og høytalere og det hele), men det var en sterk opplevelse og en rik gudstjeneste. Jeg kan ikke fatte at jeg ikke har klemt noen under nattverd før, men dette var første gang. For en glede!

Og så dro jeg på Ringve museum enda et år. Jeg føler jeg snart må begynne å kunne ting der utenatt og bør vurdere å søke sommerjobb som guide der (klaverferdighetene trenger tydeligvis heller ikke å være på et særlig høyt nivå for å være guide på Ringve). Underholdningskvelden var kjempebra, men jeg var nok akkurat så sliten at jeg syntest den var for slitsom. Så angrer jeg også på noen ballongsynder. Jeg er nyskjerring på hvilken uheldig medguru som måtte rydde opp etter oss. Jeg får kanskje altfor lett dårlig samvittighet, men jeg tror hele akten var en feiltagelse.

Så togtur nedover igjen. Kjøp av aftenposten og farvel til fantastiske, herlige Sigrid (hils din mor), og disse to elleville Vangsgutane (les: Vansegutane).

Togtur hvor? Tilbake til Kristiansand selvfølgelig. Etter en vår hvor jeg hadde ønskt jeg kunne reise på KSS i Kristiansand, men hele tiden visste jeg ikke kunne, dukket plutselig muligheten opp to dager før. Et tegn, tenkte jeg, og grep muligheten og ristet den skikkelig. Mange småmynter kom det derifra.

Jeg er glad i Kristiansand. Jeg er så glad i de lyse rommet i Lund kirke med herlig akkustikk og klang, så glad i gresset bak kirka, og veien til Oddemarka. Den varme lufta som komme ut under Coop Prix, og så glad i lukta fra bakeren like ved Lund. Kjempeglad i lekeparken, antikvaren (hvor jeg forøvrig kjøpte samme utgave av Benestad's musikklære som pappa har), matborda i spisesalen og bibelversa på veggen. Så veldig glad i grilling på stranda og tur i Dyreparken. Det er minner som stikker dypt merker jeg, og bare å tenke på dei får meg til å smile.

En gang kommer jeg til å slutte helt å reise dit. Det er litt fælt, men det er uansett minnene som virkelig kommer til å telle. For det er jo dei som varer, selve situasjonen og hendelsen slutter alltid. Men minnene sitter så lenge vi klarer å huske på dei, og på den måten kommer opplevelsen igjen og igjen. Sånn er det med Vikenåret også, sånn er det med skolegangen, orkesterkurs, barne-tv, søndagsskole, Borgund barnekantori, vennskap og forelskelser.

Det er så herlig å mimre om ting. Det å mimre er som å fordøye den maten en har spiste, og da merker en at en blir mett på en bedre måte. En dag skal vi jo ikke spise mer (eller, vi kommer vel til å spise på en annen måte der oppe i det himmelske), og da er det greit å være litt god og mett. Men det er ikke så viktig å spise så mye, men heller spise godt.

Takk til alle som deltar i måltidet sammen med meg. Jeg er glad i dere alle :)

En dag for litt siden

2009-03-15T14:43:00.000-07:00

Et resultat av en tidligere dag:

Jeg sitter på toget fra Oslo S til Gjøvik. Jeg er for trøtt til å lese Dostojevskij eller sakspapirer, og for våken til å legge hodet bakover og sove ut. Jeg er altså i en frustrerende mellomtilstand.

Jeg har heller ikke med meg hodetelefoner så jeg kan høre på musikk. Jeg har dummet meg nok ut til å faktiske åpne iTunes og se på en spilleliste. Dette er jo som å høre å høre om at en skal spise sveler hos noen, enda du vet du må reise derifrå. Fristelser du kan gjøre lite med kan være, ironisk nok, vanskelige å kjempe imot. Jeg har prøvd meg litt fram med å spille John Rutter på et ganske svakt lydnivå. Dette resulterte i et bistert blikk fra en eldre (og sikker mer livserfaren) kar. Jeg oppdaget snart etterpå et gårsdagens eksemplar av Dagsavisen (bra avis) som lå to rader lenger framme. Jeg har jo onsdagens Nytt i Uka og dagens Aftenposten i sekken allerede, men med en god artikkel fra Dagsavisen kan jeg dekke behovet ut uka.
Den bistre karen viste på dette tidspunktet at han var mer livserfaren enn bister, reiste seg og grep tak i Dagsavisen. Takk til deg og vær så god.

Han har lest den ganske lenge nå og blir jo stadig mer livserfaren. I mens sitter jeg her og råtner i min egen fordervelse av mangel på intellektuell input. Nytt i Uka er full av annonser og handler for det meste om den industrielle og kommunale tilstanden hjemme i Ålesund. Det er ikke så mye å reflektere over.
En må ikke missforstå meg, jeg er veldig glad for at jeg har er oppdatert på hjemmefronten. Takk til Svein Ruud og hans hustru for dette. Jeg sender en gladtanke nordover. En kan lure på om det har en hensikt siden jeg likevel skal dit, men jeg står på at tankens kraft er raskere en toget. Selv om det er NSB.

Andre alternativet, Aftenposten, kjøpte jeg nesten utelukkende for å lese om analysen av tippeligalagene før seriestart. Jeg har nå lest nøye, samtykket i noe og vært uenig i mer. Jeg sitter igjen med en bitterhet. Jeg er ufornektelig glad i fotball, men skulle ofte ønske jeg ikke var det. Det er mye bortkastet tid som går i dette. Tid som jeg gjerne skulle brukt på Dagsavisen, hadde jeg bare tenkt meg om litt oftere.

Tilbake til iTunes (dette er en rotete oppdatering merker jeg, mye som før tenker du. Hysj på deg!) og musikkens fristelser. Jeg har vært forsynt og satt meg med et vindu og attpå til riktig vei. Jeg tilbys derfor et vakkert vinterlandskap. Ikke type Narnia, Ronja Røverdatter eller Star Wars, snarere en slags vinterutgave av barnebøkene til Beatrix Potter. Type Petter Kanin bare at kaninene ligger i hi, så du har bare skogen.

Ellers kanskje litt som skogene rundt den mektige Overfloden fra Brødrene Dal og jakten på professor Drøvel. Verdt å merke seg, nok en gang om vinteren.

Men dette er irrelevant. Saken er at man kommer i stemning. Og da passer det jo så godt som musikk. Nå hadde det vært fint med Miriam Stockley eller Gøta fra Real Group. Men uten hodetelefoner kan man fint lite gjøre.

Dette er jo ganske absurd. En skulle tro at de menneskene i vognene min, åtte flotte og ukjente mennesker, ville blitt fra seg av begeistring og inderlig glede om jeg slengte på en en varm og stemningsskapende melodi. Kanskje ikke han som sitter rett foran meg. Han sover så tungt. Litt med åpen munn til tider. Blir litt glad i han av den grunn. Nok om det.

Så rent tåpelig at viss jeg skulle lyttet til musikk burde jeg enten gått til en annen vogn eller satt på meg hodetelefoner. Altså stengt omverdenen, og menneskene i den, ute. Det er på en måte til trist. Om jeg hadde kjent disse menneskene, han som sover med åpen munn, den eldre som virker så sliten, mor og datter som har med altfor mye bagasje, han som har like tykke øyenbryn som hår (dette er ikke vondt ment, snarere et uttrykk for fascinasjon), de to yngre som har tatt med seg hodetelefoner og han mer livserfarne som enda leser Dagsavisen... om jeg hadde kjent disse menneskene så hadde det vært så naturlig å bare bryte ut i en eller annen sang. De hadde kanskje ledd av meg, og han som sov hadde kanskje bedt meg om å stanse gnålet og holde kjeft, men likevel. En slags barriere mellom folk du ikke kjenner og deg selv, er faktisk så tydelig at den er til å ta og føle på. Det er både trist og tåpelig.

Dette var en tidligere dag. Haiketuren får man komme tilbake til ved en senere anledning. Men en kan sei at det var mer tur enn haik. Norge er ikke haikeland.

Hei, som det går!

2009-02-21T09:24:00.000-08:00

Nå er vi i Lillesand.

Even og Nils er flotte mennesker. Det er kjekt å reise rundt og bli tatt så godt i mot uansett hvor vi kommer. Vi fikk ikke til å haike fra Arendal så vi satte oss på en buss istedet. Det går greit, å ta buss på Sørlandet er nesten like billig som å bruke beina på Sunnmøre.

Ønsker Even en hyggelig fastelaven.

I kveld reiser vi på Tingsalen. Jeg tror det er en ungdomsgudstjeneste. Spennende saker.

Vinterferien begynner

2009-02-20T04:17:00.000-08:00

DA farer vi. Første stopp Arendal. Tror jeg.

Legg dine gjerninger på Herren,

så skal dine planer ha framgang.

Ordspråkene 16, 3

2009-02-07T07:11:00.000-08:00

Ha en perfekt dag!

Og for å komme med en kommentar angående en gammel post: Det ble med den ene episoden av Grey's Anatomy.

Meg - Prokrastineringens onde spøkelse 1 - 11

2009-02-06T13:09:00.000-08:00

*argh!* (eller annen vond lyd som beskriver min egen følelse av forbitring og skam).

8. desember var sist gang jeg postet på bloggen. To måneder uten noe aktivitet svir veldig. Jeg tror jeg har vist meg som en mester innen prokrastinering. But no more!

I kveld takker jeg nei til alle andre aktiviteter av ulik interessegrad for å prioritere nedtrykking av en ny post på "Trestubbe ved Mjøsa". Romantisk film med Drew Barrymore, slutten på Die Hard, konsert med Shania Twain (YEY!) og egenstudie av russisk språk. Det er overraskende hvor som kan friste denne kvelden, men med en viljestyrke som imponerer meg klarer jeg å skyve alt vekk.

Spøk og lignende til side, jeg har et blogginnlegg jeg skal skrive her så jeg må sette i gang.

Jeg kommer ikke til å forsøke å oppsummere tiden fra 8. desember i kveld. Det er tarvelig i det hele tatt å vurdere å tenke tanken. Istedet vil det komme en brokete serie av forskjellig inntrykk, tanker og opplevelser.

Først og fremst vil jeg sende en hyggelig melding til Sigrid. Beklager jeg stakk fra Fjesboka, men jeg anbefaler andre å ta seg den samme turen. Veldig fornøyd med hele avskjeden. Kan ikke ønske deg god jul, men jeg kan ønske deg et godt år 2009. Håper vi sees på Mjuklia i sommer. Det blir digg!

Fremtidsplanene har begynt å legge seg nå også. Jeg er usikker på hvor jeg kommer til å havne, men jeg tror jeg skal bli meget fornøyd uavhengig av hvor jeg havner. Meningsfylt kommer det til å bli uansett, og det er det viktigste for meg. Jeg håper mest på å ta meg et år til på Viken som miljøarbeider, men her er det mange som søker til de stillingene så det er hard konkurranse. Alternativer ligger i Aserbadsjan, Japan og Kirgisistan hvor jeg enten reiser til et Gå Ut-senter eller reiser som utvekslingsstudent ved Hald Internasjonale Senter.

Et siste alternativ går på å studere teologi, latin eller språk.

Jeg innser jeg må ringe hjem og fortelle om fremtidsutsiktene, tror jeg bør forklare for mamma hva jeg tenker rundt neste år istedet for at hun leser det på nettet. Det er litt upersonlig og kaldt.

Vinterferien byr på en spennende og ganske spontan twist. Da får jeg gleden av å reise med min fantastiske venn Aarvik (dere lurer nok på hvilket kjønn ja, hehe ;) ) gjennom det ukjente og uutforskede Southern Land.

Fremtiden er usikker, men vi satser på velvillighet og gjestfrihet hos fremmede samtidig med at vi tror Gud, Vår Far, har en finger med i spillet. Hurra! (Tror jeg må fortelle om dette til mamma også)

Jeg vil også fortelle at jeg i den anledning av det internasjonale astronomiåret 2009

skal jeg sette meg inn i stjernehimmelen på en annerledes måte enn tidligere. Himmelen har alltid vært flott. Nedenfra og opp, oppned, eller fra høyre til venstre med store skydotter, regnbuer og en dinglende månesigd. Det har alltiv vært så mye å nyte, men nå vil jeg også forstå mer. Så neste gang jeg treffer deg skal jeg fortelle deg hvor Saturn er, med mindre det er overskyet. Så det.

Jeg kommer til å si opp abonnementet på Norsk Bibliotekforum. Det var lite givende. En skulle tro et slikt magasin ville inspirere til mer intensiv lesing, men snarere tvert imot. (Det kommer nå fra min høyre side at jeg bør være forsiktig med å skrive slikt på netter, så jeg vil da legge til at jeg tror Norsk Bibliotekforening gjør en meget god jobb, men jeg var nok bare ikke innenfor den egentlige interessegruppen). Så det.

Jølle er en flott kar. Det må bli sagt opptil flere ganger.

Nå tar jeg en liten pause i bloggskrivinga for å høre på Brødrene Løvehjerte lest av Svein Tindberg.

Til ettertanke:

magnus er tøff og johannes og magnus skal være miljøarbeidere sqammen neste år!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Disney. Yey!

2008-12-08T16:14:00.000-08:00

På Viken skjer det flere ting enn en kunne skrive om i en blogg, selv om en skrev hver dag (noe som ikke er et faktum når det gjelder meg).

En liten kuriositet som nå foregår over tid er at vi (eller noen av oss) ser alle Disney sine klassikere i kronologisk rekkefølge. I kveld så vi Saludos Amigos som da er nummer seks. Det går sakte fremover, for det å se film er som regel et særlig prioritert handlingsmoment en kveld på en folkehøgskole. Og godt er nå det.

Jeg tenkte jeg skulle dele en personlig favoritt. Og da snakker jeg ikke om en favoritt Disney-film, men en favoritt Disney-sang. Sangen heter Beyond the Laughing Sky, og skulle være med på Alice i Eventyrland. Der ble den derimot kuttet ut og melodien ble senere brukt i Peter Pan med ny tekst. Her er den originale teksten (melodien er lik The Second Star to the Right fra Peter Pan):

My Dana, you’re wiser than wise

Oh, what your eyes can see

You’re the only one

Who understands my curiosity

So please tell me

Why don’t the whispering wind

Sound like a lullaby

Is that the magic music

From beyond the laughing sky

Why can’t the swallows remain

Where is the place they fly

Why can’t I go along with them

Beyond the laughing sky

If I climb the highest tree

Where, oh where, would I be

Would I find the place for me

In the land of grand enchantments

Where do the clouds disappear

When they go rolling by

I’m wondering about the world

Beyond the laughing sky

Colossians 3, 12-14

2008-11-23T15:20:00.001-08:00

The New International Version

Therefore, as God's chosen people, holy and dearly loved, clothe yourselvesw with compassion, kindness, humility, gentleness and patience. Bear with each other and forgive whatever grievances you may have against one another. Forgive as the Lord forgave you. And over all these virtues put on love, which binds them all together in perfect unity.

Hoffnung für Alle

Ihr seid von Gott auserwählt und seine geliebten Kinder, die zu ihm gehören. Darum sollt ihr euch untereinander auch herzlich lieben mit Barmherzigkeit, Güte, Bescheidenheit, Nachsicht und Geduld. Ertragt einander, und seid bereit, einander zu vergeben, selbst wenn ihr glaubt, im Recht zu sein. Denn auch Christus hat euch vergeben. Wichtiger als alles andere ist die Liebe. Wenn ihr sie habt, wird euch nichts fehlen. Sie ist das Band, das euch verbindet.

Isolation: Blessing or curse?

2008-11-19T15:37:00.000-08:00

Først vil jeg påpeke at jeg er usikker på om "isolation" er korrekt oversettelse av "isolasjon".

Her på folkehøgskole har det i det siste tikket inn meldinger fra omverdenen i stadig hissere toneleie vedrørende ulike plikter jeg har ovenfor ting og mennesker utenfor Viken (tenke seg til at slikt skulle eksistere).
Jeg vil benytte anledingen til å beklage til alle og enhver, fra nære familiemedlemmer til fjernere britiske korrespondenter. Samtidig undrer jeg på om dette, da for min egen personlige del, er godt eller vondt.

Siste halvåret før jeg reiste på folkehøgskole følte jeg at jeg kuttet veldig mange bånd. Ungdomsrådet i Møre Bispedømme, stiftsforbundstyret i Ung Kirkesang Møre, en rekke forum på "Verdsveven" og lokale nabotvister (mer twist enn feide). Har dette gitt meg noe eller har jeg tapt noe. Svaret vil i det fleste tilfeller være at jeg har tapt veldig mye. Men er det nødvendigvis det å tape noe så negativt. Blir ikke da det du sitter igjen med ekstra verdifullt.

Jeg har lenge gått rundt og tenkt at jeg kan ha et mål om å bli bestekompis med alle og enhver. Men er dette så lurt. Skal en knytte bånd overalt. Da blir det fort en floke, en floke hvor hver snor er rimelig løs og etterhvert litt slitt. Sånt blir det bare tull med når du prøver å få tak i en spesiell snor.

Så hvilke bånd er det som virkelig er viktige. Hva er viktig her på Viken? Eller kanskje mer sentralt: hva er viktig uansett, uavhengig av Viken.

Det har også kommet meg for øre at Emblem IL har rykket ned til 6. divisjon. Bunnen er nådd. Jeg kan bare håpe på at det blir Avdeling 1 og ikke Avdeling 2.
Ellers kan jeg informere om at Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij så langt er et langt kjedelig verk.

Sannheten skal lede meg.

2008-11-04T14:29:00.000-08:00

Først og fremst vil jeg informere om at jeg ikke leser så mye i nettutgaven til VG som jeg en gang gjorde, men tidligere i dag ble jeg gjort oppmerksom på en artikkel om denne solstrålen.

Tror at uavhengig av hva jeg foretar meg de kommende år (2009/2010/2011) så skal jeg forsøke å få finansiert en billig og kort tur til Slab City i California. Av alle attraksjoner som kan trekke en til ulike reisemål må det vel være sannheten som er det ypperste. Gud er kjærligheten. Hit skal jeg, og dette fantastiske mennesket (om jeg får muligheten) skal jeg treffe.

Ellers kan jeg si at jeg i morgen avslutter mitt nåværende fruktløse forhold til Fjesboka. Det tok seg opp når ting kom på nynorsk, men forhold overlever ikke på god underholdningsverdi alene.

Perfekte dager er bra nå og da

2008-10-04T15:01:00.001-07:00

Det er rart når en har slike dager hvor en føler absolutt alt faller på plass. Hvor det føles som om ingenting er tilfeldig og alt skjedde for at det endelig resultatet skulle bli perfekt.

Høstferien har vært intet mindre enn topp. Et flott landsstyremøte (rom 309 på Jacob's Apartment er ikke et rom, snarere en leilighet), koselig visitas hos min eldste søster i Bergen bekranset med medelever fra Viken og en fantastisk oppsetning av Les Misérables, og så tre dager her hjemme i Ålesund.

Jeg gruet meg litt for disse tre dagene (som vil være fire, når morgendagen er omme). På papiret var de tomme og fargeløse sett i forhold til den tiden jeg skulle være i Bergen. Jeg hadde ingen planer i det hele tatt, og hadde heller ikke tatt kontakt med noen av vennene mine på forhånd. Men på en nærmest fullkommen måte føler jeg at jeg har fått gjort akkurat det jeg burde gjøre, treft de vennene jeg trengte å treffe og sett de stedene jeg trengte å se. Og det hele har vært spontant og tilfeldig.

Torsdagen var jeg hjemme, innenfor mine egne vegger. Jeg leste lokalavis, hadde lange stunder med katten, hørte på lokalradio, ryddet i min egen post, gikk i fjøra og tilbrakte større og mindre stunder sammen med familie. Fredag brukt jeg også for det meste hjemme, til kvelden kom og jeg tok meg en tur på ungdomskveld. Det var vel skjebnebestemt uansett.

Lørdag var vel kanskje den som passet meg best. Konsert med Coffebreakers ute i byen, etterfulgt av en spontan byvandring og en kreativ fottur fra Fjellstua via Rundskue til Fagerlia. Kronet med flere tilfeldige treff med kjente og nære. Og vært eneste møte fylte meg med en så varm glede. Jeg har sjelden vært så fornøyd med en dag etter å ha tatt buss fra Fagerlia til Østrem sent på kveld. Når jeg legger meg i kveld så er det med stor takknemlighet over de årene som jeg allerede har hatt i Ålesund og de menneskene som jeg har blitt kjent med. Det er kjekt å kunne komme tilbake hit.

Passiv og frustrert wikipedianer

2008-09-10T15:10:00.000-07:00

Jeg har lyst til å skrive om noe frustrerende midt oppi all hyggen jeg opplever her på Viken.

De fleste av de hobbyene og interessene jeg hadde før jeg reiste hjemmefra har jeg lagt fra meg fordi det rett og slett ble for vanskelig å praktisere de her i Gjøvik i totalt nye omgivelser. En av de få hobbyene jeg hadde som jeg trodde jeg skulle kunne fortsette med var Wikipedia. Jeg er wikipedianer, en som skriver og redigerer artikler på Wikipedia. Dette har jeg holdt på med i snart to år nå og jeg stortrives.

Eneste som trengs er en datamaskin og mulighet for kontakt med "Verdsveven". Datamaskin har jeg, men det skranter kraftig på nettkontakten. Jeg har ikke gjort en skikkelig endring på Wikipedia siden jeg reiste hjemmefra (redigering av Khao Yai nasjonalpark og opprettelse av Tracy Hickman). Dette er til stor forargelse.

Ellers så jeg min første episode av Grey's Anatomy i går. Det var flott.

Nå går jeg altså på folkehøgskole.

2008-09-04T06:01:00.001-07:00

Mandagskveld for tre dager siden kom jeg fram til at det egentlig var en kraftig tabbe å vente en hel uke med å skrive noe nytt på bloggen etter at jeg startet på Viken folkehøgskole. Dette grunnet den ufattelige mengde inntrykk som jeg har fått. Vi snakker ikke lag på lag med inntrykk, men heller en porsjon på størrelse med kosmos.

Når jeg da likevel ikke skriver noe før i dag (torsdag) føler jeg at jeg at jeg må tre en papirbøtte over hodet. Jeg skulle vel skrevet hver kveld tenker jeg, for det å oppsummere 10 dager (startet mandag forrige uke) i et eneste blogginnlegg er komplett umulig.

Hva kan man si? Jeg er overveldet rett og slett over det jeg allerede har opplevd, de menneskene jeg har møtt, de måltidene jeg har inntatt og den lille undervisningen jeg har hatt. Viss jeg skal begynne å utdype hvert eneste punkt føler jeg at jeg kommer til å bli sittende hele dagen (og det går ikke, for jeg har vasketime om fem minutter). Så for å gjøre det enkelt, og for å ikke prokrastinere enda mer setter jeg her opp min første bloggliste:

Fantastiske mennesker og mange nye venner. 100 navn på denne lille stund er mest kjekt.
For å sitere Ragnhild: "Kvart måltid er som eit festmåltid" (Jeg kan ikke skrive Lofthus-dialekt)
Vokalgruppe er intet mindre en pirrende spennende. Dette blir veldig, veldig kjekt og bra.
Vi har små rom, men de beste madrassene på området. Du trenger ikke plass når du sover som på en sky.
En koselig barnehage rett utenfor vinduet vårt.
Jeg er ferdig med "Spør støvet". Den kan jeg ikke snakke om nå, men det var kostelig bra. Nå leser jeg Iliaden av Homer av forskjellige grunner.
Konsert i Gjøvik kirke. Hurra, det var bra.
Ole Brumm lever i beste velgående
Mye, mye musikk
Kammerkor og gospelkor!

Nå må jeg løpe. Jeg frykter at denne bloggposten kanskje blir offer for min første bloggredigering.

Mens jeg venter på at solen skal gå ned. (i fravær av en bedre tittel)

2008-08-23T11:43:00.000-07:00

Det er blitt kveld, og det er blitt lørdag. Sjette dag.
Klokken halv ti mandags morgen setter jeg meg på bussen som tar meg sørover til Gjøvik og et nytt og annerledes liv. Tjohei for den! Jeg merker jeg begynne å bli litt smånærvøs.
I denne stund har jeg også fullført rombyttet. Det er merkelig hvor mye rart du finner når du først begynne å rydde i de fjerneste, mest bortgjemte krokene på rommet ditt. Det er mer glede enn frykt i slikt, småkryp som edderkopper og hybelkaniner tiltross (og nei, det florerer ikke av slikt på rommet mitt så jeg er forsatt attraktiv som romkamerat).
Blant de større "verdigjenstandene" jeg fant var blant andre to minimerker som jeg gjorde meg fortjent til i mine dager som profesjonell lilleputtspiller på et av Emblems mindre småpjokklag. Jeg husker disse merkene satt langt inne, og jeg lurer på om jeg egentlig ikke fikk til alt men at trenerne bare ga oss merkene fordi de kanskje følte "syvåringen kan nå ikke gå hjem til pappa uten".
Når jeg er inne på dette med pappa, kan jeg også nevne jeg fant en rekke farsdagskort (og morsdagskort forøvrig) som jeg laget mens jeg gikk på barneskolen. Der var de mange søte og fine ord, sikkert diktert av min norsklærer, men en kan lure på hvor hensikten lå i det å tegne et hus som sto i full brann med de svenske tegneseriefigurene Bamse, Lille Hopp og Skallmann som blide øyevitner på et farsdagskort. Det var på denne tiden pappa fikk meg med i barnekantoriet i kirka. Sikkert for å få meg over på en mer moralsk korrekt sti.
Jeg har også rotet vekk "Spør støvet" av John Fante. Den må jeg finne og fullføre før jeg reiser på mandag. Helgas mål!
Og så må jeg pakke. Prokrastinering er kjekke greier.

Fremtidsplaner i grus.

2008-08-03T07:16:00.000-07:00

I dag leter jeg forgjeves etter kameraet mitt. Så mye for de fremtidsplanene tenker jeg.

Jeg tar til takke med å begynne på "Spør støvet" av John Fante istedet. En bok jeg kjøpte for en god stund siden men enda ikke har lest. Jeg tenker det er på tide.

Samtidig har det kommet meldinger fra høyere makter om at jeg skal bytte rom. Med tanke på at min vante liv mellom dette husets vegger i stor grad er over er ikke dette meg mye i mot. Nå får jeg nye bokhyller, ny parkett og nye naboer. Det er i tillegg kortere vei til ytterdøra, kjøleskapet, klaveret og epletrærne. Jeg er glad.

Jeg skal heller ikke ha førstegangstjeneste i militæret. Vernepliktsverket er så elskverdige at de "Beklager det inntrufne". Det er tydeligvis ikke deres feil eller min feil, men snarere grunnet Stortinget som sier de vil ha avskaffet ordningen med 6 måneders førstegangstjeneste. Jeg sier "Takk for det" og erklærer meg fornøyd med at jeg slapp å måtte tenke for mye på det.

Fremtiden er i konstant endring. Både neste dag og kommende år. Fremtiden er aldri fastlagt tenker jeg.

Takk og på gjensyn

2008-08-02T08:07:00.000-07:00

Nei da, dette er ikke en tekst som forteller at jeg gir opp bloggplanen for de som måtte tro det med tanke på tittelen. Likevel er jeg litt overrasket over at jeg bare har skrevet et innlegg her på en hel måned. Selv om bloggen var skapt med tanke på det kommende folkehøyskoleåret hadde jeg likevel tanker om å skrive mer i løpet av sommeren.

Jeg har brukt mye av sommerferien, med unntak av en tur med Respons til Sveits og en uke med Korsommerskole på Mjuklia, til å "drive dank" som noen ville kalle det. Jeg ville helle si at jeg har "reflektert, mimret og grublet".
For det meste rundt fremtiden og slike ting, men også en del om fortiden og livet som har vært. Jeg skal ikke påstå at jeg føler meg gammel, men det er mange minner som kommer flytende når en står ved et vendepunkt. Flere aspekt ved livet er nå ved veis ende og en kan si farvel.

En kan si farvel til Emblem Bedehus. Her har jeg gått på søndagsskole, VING-samlinger, Tusenfryd og Respons. Her har jeg vært med på julespill og gudstjenester. Her har jeg feiret 17. mai og 3. juledag. For kort tid siden satt jeg og hørte på juleplata "God Jul" som Tusenfryd spilte inn da jeg gikk i 7. klasse. Alle kritikere av min person bør gjøre seg forstått med at jeg skjønner at det ikke er jul. Men på plata var det jul, og Ivar Skippervold sto og flakset med armene for å få oss til å synge. Det var kos.
Etter at jeg sluttet på ungdomsskolen var Emblem Bedehus det stedet hvor jeg holdt kontakt med gamle venner. For å ikke snakke om at
Jeg vil aldri si "Farvel" til Emblem Bedehus, snarere "På gjensyn".

Mottoet "En gang responser, alltid responser" står evig fast. Men selv om en for alltid vil være en responser vil en selvsagt savne alle de andre responserene. Mine tre første år (samtidig med ungdomskolen) i Respons var litt turbulente av personlige grunner og litt slitsomme av ukemessige grunner. De tre neste årene (samtidig med videregående skole) var Respons med å berget meg gjennom flere slitsomme stunder.
Det er grobunn for miljø som er til å beundre rett og slett og setter merker i livene til mennesker, merker som er som støpt i stein. Jeg har en gang vært responser og er glad for det. Jeg vil også alltid være en responser og er lykkelig for det.

En kan også nevne tretten år med obligatorisk skolegang. En kan si mye klokt om denne skolengangen, mye dumt, mye bra og mye tullete. Når enden er nådd kan en si at det varte lenge men føltes kort. Det er forskjellen på fortid og nåtid. Fortiden har tilsynelatende vart noen hjerteslag basert på minner som vi sitter igjen med. Nåtiden er, i stor grad, som evigheten selv.
Jeg tror vi sier "ha det bra" til de tretten år med skolegang som har har hatt. Det var mye klokt, mye dumt, mye bra og mye tullete i min skolegang. Det er mye som jeg skulle ønske jeg til tider kunne glemme og mye som jeg skulle ønske jeg kunne huske.

Så er det Emblem. Jeg bodde fire år på Vigra og husker ikke en ting. Min bevissthet rundt min oppvekst dreier seg utelukkende rundt Emblem. Emblem som føltest så stort, som hele verden, når en vokste opp. Emblem som føles like stort når jeg reiser fra det. Emblem er ikke blitt mindre og på Emblem har jeg ikke blitt mye større. Til tross for alt som har skjedd i løpet av mine år her (nye hus, nedlagt butikk, ny skole, påbygg på skole, skatepark, ballbinge, folk har flyttet til og fra, og hele nabolag har vokst opp) er Emblem fortsatt samme plassen.

Jeg burde pryde resten av innlegget med bilder av Emblem føler jeg, men har ikke noen på maskinen. Jeg vil heller ikke ta andres bilder fra Fjesboka eller andre sider for dette blir for upersonlig. Og Emblem er kanskje det mest personlige jeg har og kjenner til.

I morgen den dag skal jeg ta et kamera og fotografere Emblem. Så har jeg da også en fremtid i morgen. Flott jeg fikk tenkt på den også og ikke bare fortiden.

En begynnelse

2008-06-18T13:18:00.002-07:00

En kan vel begynne slik:

"Hei. Jeg heter Johannes Kvangarsnes. Velkommen til min blogg."

Begynnelsen er alltid mer eller mindre frustrerende. Selve konseptet med å komme i gang med noe nytt, selv om det er noe en ser fram til, kan ofte være avskrekkende.
Begynnelsen skal være engasjerende og interessevekkende. Er ikke overskriften eller ingressen fristende havner resten av materialet i papirkurven.

Noen ganger, som de fleste andre mennesker, er jeg offer for ekstrem perfeksjonisme. Ofte i så stor grad at det direkte hindrer meg i å komme i gang med noe.
Jeg lagde vel en personlig hjemmeside på starten av ungdomsskolen. Det prosjektet varte i rundt en måned. Det var et prosjekt i skjul for familie og venner, og det skulle være i skjul fram til jeg følte tiden var inne til å publisere herligheten for almenn beskuelse. Det ble det aldri noe av. Ting ble aldri slik jeg gjerne ønsket det skulle være.
Jeg prøvde vel meg på å skrive blogg i starten av Grunnkurset på videregående skole. Det gikk også heller dårlig. Det manglet på tid og det manglet på skriveideer. Eller jeg så på de ideene jeg fikk som ikke gode nok. Perfeksjonisme er som oftest noe tull og tøys. Jeg bestemte meg for å vente til jeg fikk både tid og ideer.

Tre år er gått og videregående skoleutdanning er fullført. Sommeren kommer jo, som alltid, til å gå uhyre fort. Til høsten blir det folkehøyskole. Vokallinje på Viken Folkehøgskole i Gjøvik. Det blir nytt og spennende. Alle har forventninger til folkehøyskolelivet. Forventninger som folkehøyskolelivet fortjener. Flytte fra familie, venner, oppvekststed og hjemby. Slutt på karakterer, provokativt leksearbeid og lengre bussturer hver morgen. Et helt nytt sted å bo. Østlandet. Uten fjorder, og med fjell på størrelse med åser.

Viss en noensinne får seg en periode hvor en opplever ting som inspirerer en til å skrive så må det være nå. Og jeg tviler ikke på at en får nok tid heller.
Et år med folkehøyskole. Et år med blogg. Bloggen blir da om folkehøyskolelivet med prolog og epilog. Det er vel typisk med "folkehøyskoleblogger", men det er ikke så lett å skaffe seg fortjeneste med originalitet.

Så et år skal det være. Et år med blogging. I mellomtiden hiver jeg mesteparten av perfeksjonismen i en skuff.