mandag 7. desember 2009

Vente, vente

Julekalenderen altså. Det er noe med denne julekalenderen.

På Vikheim 1 (et av internata på Viken folkehøgskole) hører vi på Julemysteriet av Jostein Gaarder. Det gir skikkelig julestemning med tente stearinlys og fraser som "Til Betlehem, til Betlehem" og "Det var da.... (lang pause)... så lite. Det var ihvertfall uendelig mye mer enn ingenting". Alt dette sagt i ulik grad av grøtete stemme.

Julemysteriet handler om en pilgrimsreise. En pilgrimsreise tenker vi er til et hellig sted. Men i Julemysteriet av Jostein Gaarder er det ikke bare til et hellig sted, men også til en hellig tid og en hellig hendelse. Sånn er det vel med pilgrimsreiser ellers også, den tiden vi benytter til slikt blir vel hellig.
Men Elisabeth opplever også en indre åndelig reise når hun reiser mot det Hellige Land sammen med engelen Efiriel, gjeteren Josva, den vise kongen, og de fire lammene (det er så stort følget er blitt nå). Hun lærer mye om seg selv, om verden, om Gud og om den himmelske visdom (som den vise kongen snakker om). Men enda mer gjelder den indre åndelige reisen Joakim, som leser om Elisabeth gjennom små lapper som faller ut av lukene i julekalenderen.

Jeg tenker at julekalenderen er en reise. Julekalenderen er en 24 dagers lang reise til en hellig dag, en hellig hendelse og et hellig sted. Hver luke bringer oss nærmere.
Da vi var små handlet alt om juleaften. Jeg var ihvertfall veldig fokusert på dagen med julegaver og stormåltid. Men pilgrimsreiser handler ikke bare om den endelige dagen, om målet. I en pilgrimsreise er selve reisen målet. Sånn er det med en julekalender også. Det må aldri bli sånn at 24. desember har større verdi enn 7. desember. Selv om sjokoladen kanskje kan bli større i selve luken.

Jeg vil oppfordre til å nyte og leve ut adventstiden, og bruke den til å forstå mer av det fantastiske som får oss til å feire jul. I kirka varmer vi på søndagene med å lese mye fra profetene som forkynner om en stor frelser som skal komme. Dette må da vi også gjøre. Advent handler om å vente, men vi kan ikke vente passivt på en enkelt dag. Vi må vente aktivt. Vi må forberede oss. Forberede oss alene og med de vi er glade i.

Vi må reise gjennom adventen som pilgrimer og leve ut hver dag. Reisen handler langtifra om den siste dagen, det handler om hver dag.

Han en flott 8. desember. Jeg fryder meg over denne dagen :)

Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleîs koma må.

torsdag 8. oktober 2009

Gud er kjærlighet


Når jeg første gang så denne lille musikkvideoen ble jeg så glad og fylt med glede at jeg kysset vedkommende som viste meg den på kinnet.

Guds kjærlighet, Gud som er kjærlighet, Guds åpenbaring av kjærlighet kan uttrykkes på så underfult fargerikt og kreativt vis.

tirsdag 29. september 2009

Ut og gå

Hei alle sammen. Denne uken er jeg på Viken alene. For å slappe av, reflektere litt og kose meg digg. Nåja, alt til sin tid.

Jeg hopper over alt av mitt eget pjatt og poster et dikt jeg fant på bloggen til en Eivind Salen:

Skoene på

Jaja
Det er meg
Jeg har skoene på
Det venter meg
en aldri så liten
vandring nå
Jeg skal kort sagt
ut og gå.
Skoene på.
Så åpner jeg døren.
Stiger ut.
Det ene skritt
Det andre
Det er det som kalles
å vandre
Det er det som er jeg
Det er det jeg gjør nå
Det er nesten konsekvensen
av å ha skoene på
Få dem av
Få dem av
tenker jeg
men nei.
Skoene på
der har du meg.

Jeg ønsker meg et par slitte, men fortsatt gode, tøfler. Som jeg har slitt ut selv. Dette hadde vært skikkelig fint å ha.

Nå går jeg ut en tur. Det er høst ute.

tirsdag 11. august 2009

Mett og fornøyd en gang. Ja :)

Jeg er da altså en elendig blogger. La det være sagt. Jeg håper jeg kommer sterkere tilbake neste år og har noen tanker rundt hva jeg kan gjøre for å gjøre noenlunde jevnlige oppdateringer mulige.

Vikenåret er over og vel så det. Over er også snart sommerferien. Jeg har en uke igjen før jeg reiser tilbake til Viken for å være der et år som miljøarbeider. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg har ingen formening om at året skal gi meg det samme som forrige år ga, men at jeg får mye ut av det er jeg sikker på.

Pappa og mamma mener jeg har vært lite hjemme denne sommerferien. Det kan dei ha ganske rett i. De siste fire ukene (skulle egentlig opprinnelig bare vært tre uker) har jeg hyppig reist hit og dit, og tidligere i år har jeg også hatt tur til en korfestival (Norbusang) i Finland og et gårdsopphold i Indre Troms. Jeg har lært meg litt finsk (type to ord) og erfart hvor koselige lam egentlig kan være.

Min siste utflukt (på fire uker) vil jeg bruke lengre tid på å berette om. Først var jeg fem dager i Kristiansand med koret Via Vitae. Jeg er kjempeglad for at jeg har et kor å synge i igjen og at jeg begynte der for snart et år siden. Konserten i Søm kirke var herlig og jeg lengter etter å oppleve akustikken der igjen (for å ikke snakke om neste samling i Larvik). Jeg merker også at det siste året på Viken har gjort meg bedre til å bladlese. Forhåpentligvis vil det ikke være så mye bladlesing neste gang, for da vil jeg vel ha tatt til vett og forberedt meg skikkelig.

Jeg oppdaget også en herlig isbar i Kristiansand sentrum når vi var ute og kjøpte korpermer (hurra, nå har jeg skikkelig korperm) og hadde også en kveld hvor jeg for første gang fikk prøve å spille Munchkin på skikkelig vis. Det var meget hyggelig. Takk til hele Via Vitae og alle sammen for en flott samling. Vi sees igjen snart.

Så, etter en overnatting hos Olav Andreas aka Oldefar (har jeg hørt), bar det på et tog nordover til Dombås hvor pilgrimsvandringa til Oppdal skulle begynne. Jeg er veldig glad i togturer.

Pilgrimsvandringen i år var en sterk og god opplevelse for meg. Det er et dilemma at jeg under noe som jeg nyter meget internt og personlig må jeg være veldig ekstern ovenfor de jeg reiser sammen med. Eller kanskje ikke et dilemma, men det var i det minste en liten kræsj der som jeg må tenke litt over. Det er noe som er blitt sagt, "Pilegrimer er vi gjennom livet", som gir stadig mer mening for meg. Jeg har veldig lyst til å Pilgrimsleden alene, eller bare med noen få venner, neste sommer i tillegg til vandringa i forkant av korsommerskolen på Mjuklia. For meg var vandringa i år bare en smakebit på noe stort.

En fotnote bør også nevnes at jeg kom fram til to hundre ting jeg ikke likte eller syntest om. Jeg tenker at her har jeg to hundre muligheter til å få teste mine egne grenser og brutt ned mine egne fordommer. Gode utfordringer til neste år.

Så, korsommerskolen på Mjuklia: Vel blåst. Det var en veldig god gurugjeng (også ganske svær :D ). Og så en skokk med herlige deltagere.

Jeg var skeptisk til utegudstjeneste utenfor Vestveggen av Nidarosdomen (med mikrofoner og høytalere og det hele), men det var et flott arrangement og en rik gudstjeneste. Jeg kan ikke fatte at jeg ikke har klemt noen under nattverd før, men dette var første gang. For en glede!

Og så dro jeg på Ringve museum enda et år. Jeg føler jeg snart må begynne å kunne ting der utenatt og bør vurdere å søke sommerjobb som guide der (klaverferdighetene trenger tydeligvis heller ikke å være på et særlig høyt nivå for å være guide på Ringve). Underholdningskvelden var kjempebra, men jeg var nok akkurat så sliten at jeg syntest den var for slitsom. Så angrer jeg også på noen ballongsynder. Jeg er nyskjerring på hvilken uheldig medguru som måtte rydde opp etter oss. Jeg får kanskje altfor lett dårlig samvittighet, men jeg tror hele akten var en feiltagelse.

Så togtur nedover igjen. Kjøp av Aftenposten og farvel til fantastiske, herlige Sigrid (hils din mor), og disse to elleville Vangsgutane (les: Vansegutane).

Togtur hvor? Tilbake til Kristiansand selvfølgelig. Etter en vår hvor jeg hadde ønskt jeg kunne reise på KSS i Kristiansand, men hele tiden visste jeg ikke kunne, dukket plutselig muligheten opp to dager før. Et tegn, tenkte jeg, og grep muligheten og ristet den skikkelig. Mange småmynter kom det derifra.

Jeg er glad i Kristiansand. Jeg er så glad i de lyse rommet i Lund kirke med herlig akkustikk og klang, så glad i gresset bak kirka, og veien til Oddemarka. Den varme lufta som komme ut under Coop Prix, og så glad i lukta fra bakeren like ved Lund. Kjempeglad i lekeparken, antikvaren (hvor jeg forøvrig kjøpte samme utgave av Benestad's musikklære som pappa har), matborda i spisesalen og bibelversa på veggen. Så veldig glad i grilling på stranda og tur i Dyreparken. Det er minner som stikker dypt merker jeg, og bare å tenke på dei får meg til å smile.

En gang kommer jeg til å slutte helt å reise dit. Det er litt fælt, men det er uansett minnene som virkelig kommer til å telle. For det er jo dei som varer, selve situasjonen og hendelsen slutter alltid. Men minnene sitter så lenge vi klarer å huske på dei, og på den måten kommer opplevelsen igjen og igjen. Sånn er det med Vikenåret også, sånn er det med skolegangen, orkesterkurs, barne-tv, søndagsskole, Borgund barnekantori, vennskap og forelskelser.

Det er så herlig å mimre om ting. Det å mimre er som å fordøye den maten en har spiste, og da merker en at en blir mett på en bedre måte. En dag skal vi jo ikke spise mer (eller, vi kommer vel til å spise på en annen måte der oppe i det himmelske), og da er det greit å være litt god og mett. Men det er ikke så viktig å spise så mye, men heller spise godt.

Takk til alle som deltar i måltidet sammen med meg. Jeg er glad i dere alle :)

søndag 15. mars 2009

En dag for litt siden

Et resultat av en tidligere dag:


Jeg sitter på toget fra Oslo S til Gjøvik. Jeg er for trøtt til å lese Dostojevskij eller sakspapirer, og for våken til å legge hodet bakover og sove ut. Jeg er altså i en frustrerende mellomtilstand.

Jeg har heller ikke med meg hodetelefoner så jeg kan høre på musikk. Jeg har dummet meg nok ut til å faktiske åpne iTunes og se på en spilleliste. Dette er jo som å høre å høre om at en skal spise sveler hos noen, enda du vet du må reise derifrå. Fristelser du kan gjøre lite med kan være, ironisk nok, vanskelige å kjempe imot. Jeg har prøvd meg litt fram med å spille John Rutter på et ganske svakt lydnivå. Dette resulterte i et bistert blikk fra en eldre (og sikker mer livserfaren) kar. Jeg oppdaget snart etterpå et gårsdagens eksemplar av Dagsavisen (bra avis) som lå to rader lenger framme. Jeg har jo onsdagens Nytt i Uka og dagens Aftenposten i sekken allerede, men med en god artikkel fra Dagsavisen kan jeg dekke behovet ut uka.
Den bistre karen viste på dette tidspunktet at han var mer livserfaren enn bister, reiste seg og grep tak i Dagsavisen. Takk til deg og vær så god.

Han har lest den ganske lenge nå og blir jo stadig mer livserfaren. I mens sitter jeg her og råtner i min egen fordervelse av mangel på intellektuell input. Nytt i Uka er full av annonser og handler for det meste om den industrielle og kommunale tilstanden hjemme i Ålesund. Det er ikke så mye å reflektere over.
En må ikke missforstå meg, jeg er veldig glad for at jeg har er oppdatert på hjemmefronten. Takk til Svein Ruud og hans hustru for dette. Jeg sender en gladtanke nordover. En kan lure på om det har en hensikt siden jeg likevel skal dit, men jeg står på at tankens kraft er raskere en toget. Selv om det er NSB.

Andre alternativet, Aftenposten, kjøpte jeg nesten utelukkende for å lese om analysen av tippeligalagene før seriestart. Jeg har nå lest nøye, samtykket i noe og vært uenig i mer. Jeg sitter igjen med en bitterhet. Jeg er ufornektelig glad i fotball, men skulle ofte ønske jeg ikke var det. Det er mye bortkastet tid som går i dette. Tid som jeg gjerne skulle brukt på Dagsavisen, hadde jeg bare tenkt meg om litt oftere.

Tilbake til iTunes (dette er en rotete oppdatering merker jeg, mye som før tenker du. Hysj på deg!) og musikkens fristelser. Jeg har vært forsynt og satt meg med et vindu og attpå til riktig vei. Jeg tilbys derfor et vakkert vinterlandskap. Ikke type Narnia, Ronja Røverdatter eller Star Wars, snarere en slags vinterutgave av barnebøkene til Beatrix Potter. Type Petter Kanin bare at kaninene ligger i hi, så du har bare skogen.

Ellers kanskje litt som skogene rundt den mektige Overfloden fra Brødrene Dal og jakten på professor Drøvel. Verdt å merke seg, nok en gang om vinteren.

Men dette er irrelevant. Saken er at man kommer i stemning. Og da passer det jo så godt som musikk. Nå hadde det vært fint med Miriam Stockley eller Gøta fra Real Group. Men uten hodetelefoner kan man fint lite gjøre.

Dette er jo ganske absurd. En skulle tro at de menneskene i vognene min, åtte flotte og ukjente mennesker, ville blitt fra seg av begeistring og inderlig glede om jeg slengte på en en varm og stemningsskapende melodi. Kanskje ikke han som sitter rett foran meg. Han sover så tungt. Litt med åpen munn til tider. Blir litt glad i han av den grunn. Nok om det.

Så rent tåpelig at viss jeg skulle lyttet til musikk burde jeg enten gått til en annen vogn eller satt på meg hodetelefoner. Altså stengt omverdenen, og menneskene i den, ute. Det er på en måte til trist. Om jeg hadde kjent disse menneskene, han som sover med åpen munn, den eldre som virker så sliten, mor og datter som har med altfor mye bagasje, han som har like tykke øyenbryn som hår (dette er ikke vondt ment, snarere et uttrykk for fascinasjon), de to yngre som har tatt med seg hodetelefoner og han mer livserfarne som enda leser Dagsavisen... om jeg hadde kjent disse menneskene så hadde det vært så naturlig å bare bryte ut i en eller annen sang. De hadde kanskje ledd av meg, og han som sov hadde kanskje bedt meg om å stanse gnålet og holde kjeft, men likevel. En slags barriere mellom folk du ikke kjenner og deg selv, er faktisk så tydelig at den er til å ta og føle på. Det er både trist og tåpelig.


Dette var en tidligere dag. Haiketuren får man komme tilbake til ved en senere anledning. Men en kan sei at det var mer tur enn haik. Norge er ikke haikeland. 

mandag 23. februar 2009

Mandag - tilbake i Lillesand

Nå er jeg utslitt. Notesortering er en voldsom sak. Og nei, jeg syter ikke.

Det var rart å være i Kristiansand om vinteren. Et sted som en har så spesielt og nært forhold til, men hvor alle bilder er fargelagt av sommefriske farger, blir så mye annerledes om vinteren. Det var rart med Lund.

Erlend Markussen er medlem i Ung kirkesang. Hvem skulle trodd det? 

lørdag 21. februar 2009

Hei, som det går!

Nå er vi i Lillesand.


Even og Nils er flotte mennesker. Det er kjekt å reise rundt og bli tatt så godt i mot uansett hvor vi kommer. Vi fikk ikke til å haike fra Arendal så vi satte oss på en buss istedet. Det går greit, å ta buss på Sørlandet er nesten like billig som å bruke beina på Sunnmøre.

Ønsker Even en hyggelig fastelaven.

I kveld reiser vi på Tingsalen. Jeg tror det er en ungdomsgudstjeneste. Spennende saker.

fredag 20. februar 2009

Vinterferien begynner

DA farer vi. Første stopp Arendal. Tror jeg. 




Legg dine gjerninger på Herren, 
så skal dine planer ha framgang. 

Ordspråkene 16, 3

lørdag 7. februar 2009

Ha en perfekt dag!







Og for å komme med en kommentar angående en gammel post: Det ble med den ene episoden av Grey's Anatomy.

fredag 6. februar 2009

Meg - Prokrastineringens onde spøkelse 1 - 11

*argh!* (eller annen vond lyd som beskriver min egen følelse av forbitring og skam). 

8. desember var sist gang jeg postet på bloggen. To måneder uten noe aktivitet svir veldig. Jeg tror jeg har vist meg som en mester innen prokrastinering. But no more! 

I kveld takker jeg nei til alle andre aktiviteter av ulik interessegrad for å prioritere nedtrykking av en ny post på "Trestubbe ved Mjøsa". Romantisk film med Drew Barrymore, slutten på Die Hard, konsert med Shania Twain (YEY!) og egenstudie av russisk språk. Det er overraskende hvor som kan friste denne kvelden, men med en viljestyrke som imponerer meg klarer jeg å skyve alt vekk.

Spøk og lignende til side, jeg har et blogginnlegg jeg skal skrive her så jeg må sette i gang. 
Jeg kommer ikke til å forsøke å oppsummere tiden fra 8. desember i kveld. Det er tarvelig i det hele tatt å vurdere å tenke tanken. Istedet vil det komme en brokete serie av forskjellig inntrykk, tanker og opplevelser. 

Først og fremst vil jeg sende en hyggelig melding til Sigrid. Beklager jeg stakk fra Fjesboka, men jeg anbefaler andre å ta seg den samme turen. Veldig fornøyd med hele avskjeden. Kan ikke ønske deg god jul, men jeg kan ønske deg et godt år 2009. Håper vi sees på Mjuklia i sommer. Det blir digg! 

Fremtidsplanene har begynt å legge seg nå også. Jeg er usikker på hvor jeg kommer til å havne, men jeg tror jeg skal bli meget fornøyd uavhengig av hvor jeg havner. Meningsfylt kommer det til å bli uansett, og det er det viktigste for meg. Jeg håper mest på å ta meg et år til på Viken som miljøarbeider, men her er det mange som søker til de stillingene så det er hard konkurranse. Alternativer ligger i Aserbadsjan, Japan og Kirgisistan hvor jeg enten reiser til et Gå Ut-senter eller reiser som utvekslingsstudent ved Hald Internasjonale Senter. 
Et siste alternativ går på å studere teologi, latin eller språk. 
Jeg innser jeg må ringe hjem og fortelle om fremtidsutsiktene, tror jeg bør forklare for mamma hva jeg tenker rundt neste år istedet for at hun leser det på nettet. Det er litt upersonlig og kaldt. 

Vinterferien byr på en spennende og ganske spontan twist. Da får jeg gleden av å reise med min fantastiske venn Aarvik (dere lurer nok på hvilket kjønn ja, hehe ;) ) gjennom det ukjente og uutforskede Southern Land. 
Fremtiden er usikker, men vi satser på velvillighet og gjestfrihet hos fremmede samtidig med at vi tror Gud, Vår Far, har en finger med i spillet. Hurra! (Tror jeg må fortelle om dette til mamma også)

Jeg vil også fortelle at jeg i den anledning av det internasjonale astronomiåret 2009
skal jeg sette meg inn i stjernehimmelen på en annerledes måte enn tidligere. Himmelen har alltid vært flott. Nedenfra og opp, oppned, eller fra høyre til venstre med store skydotter, regnbuer og en dinglende månesigd. Det har alltiv vært så mye å nyte, men nå vil jeg også forstå mer. Så neste gang jeg treffer deg skal jeg fortelle deg hvor Saturn er, med mindre det er overskyet. Så det. 

Jeg kommer til å si opp abonnementet på Norsk Bibliotekforum. Det var lite givende. En skulle tro et slikt magasin ville inspirere til mer intensiv lesing, men snarere tvert imot. (Det kommer nå fra min høyre side at jeg bør være forsiktig med å skrive slikt på netter, så jeg vil da legge til at jeg tror Norsk Bibliotekforening gjør en meget god jobb, men jeg var nok bare ikke innenfor den egentlige interessegruppen). Så det. 

Jølle er en flott kar. Det må bli sagt opptil flere ganger. 

Nå tar jeg en liten pause i bloggskrivinga for å høre på Brødrene Løvehjerte lest av Svein Tindberg. 



Til ettertanke: 

magnus er tøff og johannes og magnus skal være miljøarbeidere sqammen neste år!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!