Over og ut? Takk og farvel?

Nå reiser jeg min vei. På ordentlig vis. Jeg kommer nok tilbake til Gjøvik og Viken folkehøgskole på besøk. Det er jeg overbevist om.

Men jeg kommer aldri tilbake igjen til disse to årene. De to mest annerledes og innholdsrike år jeg har hatt så langt i livet. De to ligner nesten ikke på hverandre overhodet. Men hver på sitt vis så er jeg blitt ekstremt formet.

Nå når jeg låser de siste dører, tar en tur opp på mitt gamle rom på Skogheim B for i fjor, ser på trærne langs med hovedbygget hvor jeg for to år siden for første gang hilste på mine medvandrere på dette sted, går gjennom Sosialen og sier farvel til lyden av Mjøsa... ja du skjønner, jeg er melankolsk og nostalgisk og alt det der.

Men det brenner i brystet mitt når jeg tenker på livet mitt her. Og jeg håper det alltid vil gjøre det. Men hva om alle år, alle liv og alle møter blir slik gjennom. Da vil jeg jo etterhvert brenne opp. Men det er kanskje likevel meningen på sikt?

X-Men

Jeg tilbringer faktisk 16. mai alene og ser første til tredje sesong av X-Men: The Animated Serie fra 90-tallet. Og det er bare fint.
Jeg har kommet til episoden Time Fugitives fra andre sesong. Det blir kaos oppe i hodet når karakterer hopper gjennom tid og endrer historiens gang. Det svir det når du hopper tilbake til fremtiden (din egentlige nåtid) og ser at du har gjort vondt verre.

Hva sier dette om meg som menneske?


Jeg er ordentlig glad i denne sofaen som var har her på kjøkkenet på E-bolig. Den er liten, kort og slitt. Men så myk og god. Jeg kommer til å savne den. Kommer til å savne hele E-bolig. Ikke så mye, men litt. Kanskje stadig mindre?
For øvrig, IGN har rangert denne serien som den 13. beste animerte tv-serien noensinne. Så jeg setter meg ikke ned og ser på tøv akkurat.