X-Men

Jeg tilbringer faktisk 16. mai alene og ser første til tredje sesong av X-Men: The Animated Serie fra 90-tallet. Og det er bare fint.
Jeg har kommet til episoden Time Fugitives fra andre sesong. Det blir kaos oppe i hodet når karakterer hopper gjennom tid og endrer historiens gang. Det svir det når du hopper tilbake til fremtiden (din egentlige nåtid) og ser at du har gjort vondt verre.

Hva sier dette om meg som menneske?


Jeg er ordentlig glad i denne sofaen som var har her på kjøkkenet på E-bolig. Den er liten, kort og slitt. Men så myk og god. Jeg kommer til å savne den. Kommer til å savne hele E-bolig. Ikke så mye, men litt. Kanskje stadig mindre?
For øvrig, IGN har rangert denne serien som den 13. beste animerte tv-serien noensinne. Så jeg setter meg ikke ned og ser på tøv akkurat.