Jeg er da altså en elendig blogger. La det være sagt. Jeg håper jeg kommer sterkere tilbake neste år og har noen tanker rundt hva jeg kan gjøre for å gjøre noenlunde jevnlige oppdateringer mulige.
Vikenåret er over og vel så det. Over er også snart sommerferien. Jeg har en uke igjen før jeg reiser tilbake til Viken for å være der et år som miljøarbeider. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg har ingen formening om at året skal gi meg det samme som forrige år ga, men at jeg får mye ut av det er jeg sikker på.
Pappa og mamma mener jeg har vært lite hjemme denne sommerferien. Det kan dei ha ganske rett i. De siste fire ukene (skulle egentlig opprinnelig bare vært tre uker) har jeg hyppig reist hit og dit, og tidligere i år har jeg også hatt tur til en korfestival (Norbusang) i Finland og et gårdsopphold i Indre Troms. Jeg har lært meg litt finsk (type to ord) og erfart hvor koselige lam egentlig kan være.
Min siste utflukt (på fire uker) vil jeg bruke lengre tid på å berette om. Først var jeg fem dager i Kristiansand med koret Via Vitae. Jeg er kjempeglad for at jeg har et kor å synge i igjen og at jeg begynte der for snart et år siden. Konserten i Søm kirke var herlig og jeg lengter etter å oppleve akustikken der igjen (for å ikke snakke om neste samling i Larvik). Jeg merker også at det siste året på Viken har gjort meg bedre til å bladlese. Forhåpentligvis vil det ikke være så mye bladlesing neste gang, for da vil jeg vel ha tatt til vett og forberedt meg skikkelig.
Jeg oppdaget også en herlig isbar i Kristiansand sentrum når vi var ute og kjøpte korpermer (hurra, nå har jeg skikkelig korperm) og hadde også en kveld hvor jeg for første gang fikk prøve å spille Munchkin på skikkelig vis. Det var meget hyggelig. Takk til hele Via Vitae og alle sammen for en flott samling. Vi sees igjen snart.
Så, etter en overnatting hos Olav Andreas aka Oldefar (har jeg hørt), bar det på et tog nordover til Dombås hvor pilgrimsvandringa til Oppdal skulle begynne. Jeg er veldig glad i togturer.
Pilgrimsvandringen i år var en sterk og god opplevelse for meg. Det er et dilemma at jeg under noe som jeg nyter meget internt og personlig må jeg være veldig ekstern ovenfor de jeg reiser sammen med. Eller kanskje ikke et dilemma, men det var i det minste en liten kræsj der som jeg må tenke litt over. Det er noe som er blitt sagt, "Pilegrimer er vi gjennom livet", som gir stadig mer mening for meg. Jeg har veldig lyst til å Pilgrimsleden alene, eller bare med noen få venner, neste sommer i tillegg til vandringa i forkant av korsommerskolen på Mjuklia. For meg var vandringa i år bare en smakebit på noe stort.
En fotnote bør også nevnes at jeg kom fram til to hundre ting jeg ikke likte eller syntest om. Jeg tenker at her har jeg to hundre muligheter til å få teste mine egne grenser og brutt ned mine egne fordommer. Gode utfordringer til neste år.
Så, korsommerskolen på Mjuklia: Vel blåst. Det var en veldig god gurugjeng (også ganske svær :D ). Og så en skokk med herlige deltagere.
Jeg var skeptisk til utegudstjeneste utenfor Vestveggen av Nidarosdomen (med mikrofoner og høytalere og det hele), men det var et flott arrangement og en rik gudstjeneste. Jeg kan ikke fatte at jeg ikke har klemt noen under nattverd før, men dette var første gang. For en glede!
Og så dro jeg på Ringve museum enda et år. Jeg føler jeg snart må begynne å kunne ting der utenatt og bør vurdere å søke sommerjobb som guide der (klaverferdighetene trenger tydeligvis heller ikke å være på et særlig høyt nivå for å være guide på Ringve). Underholdningskvelden var kjempebra, men jeg var nok akkurat så sliten at jeg syntest den var for slitsom. Så angrer jeg også på noen ballongsynder. Jeg er nyskjerring på hvilken uheldig medguru som måtte rydde opp etter oss. Jeg får kanskje altfor lett dårlig samvittighet, men jeg tror hele akten var en feiltagelse.
Så togtur nedover igjen. Kjøp av Aftenposten og farvel til fantastiske, herlige Sigrid (hils din mor), og disse to elleville Vangsgutane (les: Vansegutane).
Togtur hvor? Tilbake til Kristiansand selvfølgelig. Etter en vår hvor jeg hadde ønskt jeg kunne reise på KSS i Kristiansand, men hele tiden visste jeg ikke kunne, dukket plutselig muligheten opp to dager før. Et tegn, tenkte jeg, og grep muligheten og ristet den skikkelig. Mange småmynter kom det derifra.
Jeg er glad i Kristiansand. Jeg er så glad i de lyse rommet i Lund kirke med herlig akkustikk og klang, så glad i gresset bak kirka, og veien til Oddemarka. Den varme lufta som komme ut under Coop Prix, og så glad i lukta fra bakeren like ved Lund. Kjempeglad i lekeparken, antikvaren (hvor jeg forøvrig kjøpte samme utgave av Benestad's musikklære som pappa har), matborda i spisesalen og bibelversa på veggen. Så veldig glad i grilling på stranda og tur i Dyreparken. Det er minner som stikker dypt merker jeg, og bare å tenke på dei får meg til å smile.
En gang kommer jeg til å slutte helt å reise dit. Det er litt fælt, men det er uansett minnene som virkelig kommer til å telle. For det er jo dei som varer, selve situasjonen og hendelsen slutter alltid. Men minnene sitter så lenge vi klarer å huske på dei, og på den måten kommer opplevelsen igjen og igjen. Sånn er det med Vikenåret også, sånn er det med skolegangen, orkesterkurs, barne-tv, søndagsskole, Borgund barnekantori, vennskap og forelskelser.
Det er så herlig å mimre om ting. Det å mimre er som å fordøye den maten en har spiste, og da merker en at en blir mett på en bedre måte. En dag skal vi jo ikke spise mer (eller, vi kommer vel til å spise på en annen måte der oppe i det himmelske), og da er det greit å være litt god og mett. Men det er ikke så viktig å spise så mye, men heller spise godt.
Takk til alle som deltar i måltidet sammen med meg. Jeg er glad i dere alle :)
Innlegg
