Disney. Yey!

På Viken skjer det flere ting enn en kunne skrive om i en blogg, selv om en skrev hver dag (noe som ikke er et faktum når det gjelder meg).

En liten kuriositet som nå foregår over tid er at vi (eller noen av oss) ser alle Disney sine klassikere i kronologisk rekkefølge. I kveld så vi Saludos Amigos som da er nummer seks. Det går sakte fremover, for det å se film er som regel et særlig prioritert handlingsmoment en kveld på en folkehøgskole. Og godt er nå det.

Jeg tenkte jeg skulle dele en personlig favoritt. Og da snakker jeg ikke om en favoritt Disney-film, men en favoritt Disney-sang. Sangen heter Beyond the Laughing Sky, og skulle være med på Alice i Eventyrland. Der ble den derimot kuttet ut og melodien ble senere brukt i Peter Pan med ny tekst. Her er den originale teksten (melodien er lik The Second Star to the Right fra Peter Pan):

My Dana, you’re wiser than wise

Oh, what your eyes can see

You’re the only one

Who understands my curiosity

So please tell me

Why don’t the whispering wind

Sound like a lullaby

Is that the magic music

From beyond the laughing sky

Why can’t the swallows remain

Where is the place they fly

Why can’t I go along with them

Beyond the laughing sky

If I climb the highest tree

Where, oh where, would I be

Would I find the place for me

In the land of grand enchantments

Where do the clouds disappear

When they go rolling by

I’m wondering about the world

Beyond the laughing sky

Colossians 3, 12-14

The New International Version

Therefore, as God's chosen people, holy and dearly loved, clothe yourselvesw with compassion, kindness, humility, gentleness and patience. Bear with each other and forgive whatever grievances you may have against one another. Forgive as the Lord forgave you. And over all these virtues put on love, which binds them all together in perfect unity. 

Hoffnung für Alle

Ihr seid von Gott auserwählt und seine geliebten Kinder, die zu ihm gehören. Darum sollt ihr euch untereinander auch herzlich lieben mit Barmherzigkeit, Güte, Bescheidenheit, Nachsicht und Geduld. Ertragt einander, und seid bereit, einander zu vergeben, selbst wenn ihr glaubt, im Recht zu sein. Denn auch Christus hat euch vergeben. Wichtiger als alles andere ist die Liebe. Wenn ihr sie habt, wird euch nichts fehlen. Sie ist das Band, das euch verbindet. 

Isolation: Blessing or curse?

Først vil jeg påpeke at jeg er usikker på om "isolation" er korrekt oversettelse av "isolasjon".

Her på folkehøgskole har det i det siste tikket inn meldinger fra omverdenen i stadig hissere toneleie vedrørende ulike plikter jeg har ovenfor ting og mennesker utenfor Viken (tenke seg til at slikt skulle eksistere).
Jeg vil benytte anledingen til å beklage til alle og enhver, fra nære familiemedlemmer til fjernere britiske korrespondenter. Samtidig undrer jeg på om dette, da for min egen personlige del, er godt eller vondt.

Siste halvåret før jeg reiste på folkehøgskole følte jeg at jeg kuttet veldig mange bånd. Ungdomsrådet i Møre Bispedømme, stiftsforbundstyret i Ung Kirkesang Møre, en rekke forum på "Verdsveven" og lokale nabotvister (mer twist enn feide). Har dette gitt meg noe eller har jeg tapt noe. Svaret vil i det fleste tilfeller være at jeg har tapt veldig mye. Men er det nødvendigvis det å tape noe så negativt. Blir ikke da det du sitter igjen med ekstra verdifullt.

Jeg har lenge gått rundt og tenkt at jeg kan ha et mål om å bli bestekompis med alle og enhver. Men er dette så lurt. Skal en knytte bånd overalt. Da blir det fort en floke, en floke hvor hver snor er rimelig løs og etterhvert litt slitt. Sånt blir det bare tull med når du prøver å få tak i en spesiell snor.

Så hvilke bånd er det som virkelig er viktige. Hva er viktig her på Viken? Eller kanskje mer sentralt: hva er viktig uansett, uavhengig av Viken.


Det har også kommet meg for øre at Emblem IL har rykket ned til 6. divisjon. Bunnen er nådd. Jeg kan bare håpe på at det blir Avdeling 1 og ikke Avdeling 2.
Ellers kan jeg informere om at Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij så langt er et langt kjedelig verk.

Sannheten skal lede meg.

Først og fremst vil jeg informere om at jeg ikke leser så mye i nettutgaven til VG som jeg en gang gjorde, men tidligere i dag ble jeg gjort oppmerksom på en artikkel om denne solstrålen.

Tror at uavhengig av hva jeg foretar meg de kommende år (2009/2010/2011) så skal jeg forsøke å få finansiert en billig og kort tur til Slab City i California. Av alle attraksjoner som kan trekke en til ulike reisemål må det vel være sannheten som er det ypperste. Gud er kjærligheten. Hit skal jeg, og dette fantastiske mennesket (om jeg får muligheten) skal jeg treffe.

Ellers kan jeg si at jeg i morgen avslutter mitt nåværende fruktløse forhold til Fjesboka. Det tok seg opp når ting kom på nynorsk, men forhold overlever ikke på god underholdningsverdi alene.

Perfekte dager er bra nå og da

Det er rart når en har slike dager hvor en føler absolutt alt faller på plass. Hvor det føles som om ingenting er tilfeldig og alt skjedde for at det endelig resultatet skulle bli perfekt. 

Høstferien har vært intet mindre enn topp. Et flott landsstyremøte (rom 309 på Jacob's Apartment er ikke et rom, snarere en leilighet), koselig visitas hos min eldste søster i Bergen bekranset med medelever fra Viken og en fantastisk oppsetning av Les Misérables, og så tre dager her hjemme i Ålesund. 

Jeg gruet meg litt for disse tre dagene (som vil være fire, når morgendagen er omme). På papiret var de tomme og fargeløse sett i forhold til den tiden jeg skulle være i Bergen. Jeg hadde ingen planer i det hele tatt, og hadde heller ikke tatt kontakt med noen av vennene mine på forhånd. Men på en nærmest fullkommen måte føler jeg at jeg har fått gjort akkurat det jeg burde gjøre, treft de vennene jeg trengte å treffe og sett de stedene jeg trengte å se. Og det hele har vært spontant og tilfeldig. 

Torsdagen var jeg hjemme, innenfor mine egne vegger. Jeg leste lokalavis, hadde lange stunder med katten, hørte på lokalradio, ryddet i min egen post, gikk i fjøra og tilbrakte større og mindre stunder sammen med familie. Fredag brukt jeg også for det meste hjemme, til kvelden kom og jeg tok meg en tur på ungdomskveld. Det var vel skjebnebestemt uansett. 

Lørdag var vel kanskje den som passet meg best. Konsert med Coffebreakers ute i byen, etterfulgt av en spontan byvandring og en kreativ fottur fra Fjellstua via Rundskue til Fagerlia. Kronet med flere tilfeldige treff med kjente og nære. Og vært eneste møte fylte meg med en så varm glede. Jeg har sjelden vært så fornøyd med en dag etter å ha tatt buss fra Fagerlia til Østrem sent på kveld. Når jeg legger meg i kveld så er det med stor takknemlighet over de årene som jeg allerede har hatt i Ålesund og de menneskene som jeg har blitt kjent med. Det er kjekt å kunne komme tilbake hit. 

Passiv og frustrert wikipedianer

Jeg har lyst til å skrive om noe frustrerende midt oppi all hyggen jeg opplever her på Viken.

De fleste av de hobbyene og interessene jeg hadde før jeg reiste hjemmefra har jeg lagt fra meg fordi det rett og slett ble for vanskelig å praktisere de her i Gjøvik i totalt nye omgivelser. En av de få hobbyene jeg hadde som jeg trodde jeg skulle kunne fortsette med var Wikipedia. Jeg er wikipedianer, en som skriver og redigerer artikler på Wikipedia. Dette har jeg holdt på med i snart to år nå og jeg stortrives.

Eneste som trengs er en datamaskin og mulighet for kontakt med "Verdsveven". Datamaskin har jeg, men det skranter kraftig på nettkontakten. Jeg har ikke gjort en skikkelig endring på Wikipedia siden jeg reiste hjemmefra (redigering av Khao Yai nasjonalpark og opprettelse av Tracy Hickman). Dette er til stor forargelse.

Ellers så jeg min første episode av Grey's Anatomy i går. Det var flott.

Nå går jeg altså på folkehøgskole.

Mandagskveld for tre dager siden kom jeg fram til at det egentlig var en kraftig tabbe å vente en hel uke med å skrive noe nytt på bloggen etter at jeg startet på Viken folkehøgskole. Dette grunnet den ufattelige mengde inntrykk som jeg har fått. Vi snakker ikke lag på lag med inntrykk, men heller en porsjon på størrelse med kosmos.

Når jeg da likevel ikke skriver noe før i dag (torsdag) føler jeg at jeg at jeg må tre en papirbøtte over hodet. Jeg skulle vel skrevet hver kveld tenker jeg, for det å oppsummere 10 dager (startet mandag forrige uke) i et eneste blogginnlegg er komplett umulig.

Hva kan man si? Jeg er overveldet rett og slett over det jeg allerede har opplevd, de menneskene jeg har møtt, de måltidene jeg har inntatt og den lille undervisningen jeg har hatt. Viss jeg skal begynne å utdype hvert eneste punkt føler jeg at jeg kommer til å bli sittende hele dagen (og det går ikke, for jeg har vasketime om fem minutter). Så for å gjøre det enkelt, og for å ikke prokrastinere enda mer setter jeg her opp min første bloggliste:

• Fantastiske mennesker og mange nye venner. 100 navn på denne lille stund er mest kjekt.
• For å sitere Ragnhild: "Kvart måltid er som eit festmåltid" (Jeg kan ikke skrive Lofthus-dialekt)
• Vokalgruppe er intet mindre en pirrende spennende. Dette blir veldig, veldig kjekt og bra.
• Vi har små rom, men de beste madrassene på området. Du trenger ikke plass når du sover som på en sky.
• En koselig barnehage rett utenfor vinduet vårt.
• Jeg er ferdig med "Spør støvet". Den kan jeg ikke snakke om nå, men det var kostelig bra. Nå leser jeg Iliaden av Homer av forskjellige grunner.
• Konsert i Gjøvik kirke. Hurra, det var bra.
• Ole Brumm lever i beste velgående
• Mye, mye musikk
• Kammerkor og gospelkor!

Nå må jeg løpe. Jeg frykter at denne bloggposten kanskje blir offer for min første bloggredigering.

Mens jeg venter på at solen skal gå ned. (i fravær av en bedre tittel)

Det er blitt kveld, og det er blitt lørdag. Sjette dag.

Klokken halv ti mandags morgen setter jeg meg på bussen som tar meg sørover til Gjøvik og et nytt og annerledes liv. Tjohei for den! Jeg merker jeg begynne å bli litt smånærvøs.

I denne stund har jeg også fullført rombyttet. Det er merkelig hvor mye rart du finner når du først begynne å rydde i de fjerneste, mest bortgjemte krokene på rommet ditt. Det er mer glede enn frykt i slikt, småkryp som edderkopper og hybelkaniner tiltross (og nei, det florerer ikke av slikt på rommet mitt så jeg er forsatt attraktiv som romkamerat).

Blant de større "verdigjenstandene" jeg fant var blant andre to minimerker som jeg gjorde meg fortjent til i mine dager som profesjonell lilleputtspiller på et av Emblems mindre småpjokklag. Jeg husker disse merkene satt langt inne, og jeg lurer på om jeg egentlig ikke fikk til alt men at trenerne bare ga oss merkene fordi de kanskje følte "syvåringen kan nå ikke gå hjem til pappa uten".

Når jeg er inne på dette med pappa, kan jeg også nevne jeg fant en rekke farsdagskort (og morsdagskort forøvrig) som jeg laget mens jeg gikk på barneskolen. Der var de mange søte og fine ord, sikkert diktert av min norsklærer, men en kan lure på hvor hensikten lå i det å tegne et hus som sto i full brann med de svenske tegneseriefigurene Bamse, Lille Hopp og Skallmann som blide øyevitner på et farsdagskort. Det var på denne tiden pappa fikk meg med i barnekantoriet i kirka. Sikkert for å få meg over på en mer moralsk korrekt sti.

Jeg har også rotet vekk "Spør støvet" av John Fante. Den må jeg finne og fullføre før jeg reiser på mandag. Helgas mål!

Og så må jeg pakke. Prokrastinering er kjekke greier.

Fremtidsplaner i grus.

I dag leter jeg forgjeves etter kameraet mitt. Så mye for de fremtidsplanene tenker jeg.

Jeg tar til takke med å begynne på "Spør støvet" av John Fante istedet. En bok jeg kjøpte for en god stund siden men enda ikke har lest. Jeg tenker det er på tide.

Samtidig har det kommet meldinger fra høyere makter om at jeg skal bytte rom. Med tanke på at min vante liv mellom dette husets vegger i stor grad er over er ikke dette meg mye i mot. Nå får jeg nye bokhyller, ny parkett og nye naboer. Det er i tillegg kortere vei til ytterdøra, kjøleskapet, klaveret og epletrærne. Jeg er glad.

Jeg skal heller ikke ha førstegangstjeneste i militæret. Vernepliktsverket er så elskverdige at de "Beklager det inntrufne". Det er tydeligvis ikke deres feil eller min feil, men snarere grunnet Stortinget som sier de vil ha avskaffet ordningen med 6 måneders førstegangstjeneste. Jeg sier "Takk for det" og erklærer meg fornøyd med at jeg slapp å måtte tenke for mye på det.

Fremtiden er i konstant endring. Både neste dag og kommende år. Fremtiden er aldri fastlagt tenker jeg.

Takk og på gjensyn

Nei da, dette er ikke en tekst som forteller at jeg gir opp bloggplanen for de som måtte tro det med tanke på tittelen. Likevel er jeg litt overrasket over at jeg bare har skrevet et innlegg her på en hel måned. Selv om bloggen var skapt med tanke på det kommende folkehøyskoleåret hadde jeg likevel tanker om å skrive mer i løpet av sommeren.

Jeg har brukt mye av sommerferien, med unntak av en tur med Respons til Sveits og en uke med Korsommerskole på Mjuklia, til å "drive dank" som noen ville kalle det. Jeg ville helle si at jeg har "reflektert, mimret og grublet".
For det meste rundt fremtiden og slike ting, men også en del om fortiden og livet som har vært. Jeg skal ikke påstå at jeg føler meg gammel, men det er mange minner som kommer flytende når en står ved et vendepunkt. Flere aspekt ved livet er nå ved veis ende og en kan si farvel.



En kan si farvel til Emblem Bedehus. Her har jeg gått på søndagsskole, VING-samlinger, Tusenfryd og Respons. Her har jeg vært med på julespill og gudstjenester. Her har jeg feiret 17. mai og 3. juledag. For kort tid siden satt jeg og hørte på juleplata "God Jul" som Tusenfryd spilte inn da jeg gikk i 7. klasse. Alle kritikere av min person bør gjøre seg forstått med at jeg skjønner at det ikke er jul. Men på plata var det jul, og Ivar Skippervold sto og flakset med armene for å få oss til å synge. Det var kos.
Etter at jeg sluttet på ungdomsskolen var Emblem Bedehus det stedet hvor jeg holdt kontakt med gamle venner. For å ikke snakke om at
Jeg vil aldri si "Farvel" til Emblem Bedehus, snarere "På gjensyn".





Mottoet "En gang responser, alltid responser" står evig fast. Men selv om en for alltid vil være en responser vil en selvsagt savne alle de andre responserene. Mine tre første år (samtidig med ungdomskolen) i Respons var litt turbulente av personlige grunner og litt slitsomme av ukemessige grunner. De tre neste årene (samtidig med videregående skole) var Respons med å berget meg gjennom flere slitsomme stunder.
Det er grobunn for miljø som er til å beundre rett og slett og setter merker i livene til mennesker, merker som er som støpt i stein. Jeg har en gang vært responser og er glad for det. Jeg vil også alltid være en responser og er lykkelig for det.


En kan også nevne tretten år med obligatorisk skolegang. En kan si mye klokt om denne skolengangen, mye dumt, mye bra og mye tullete. Når enden er nådd kan en si at det varte lenge men føltes kort. Det er forskjellen på fortid og nåtid. Fortiden har tilsynelatende vart noen hjerteslag basert på minner som vi sitter igjen med. Nåtiden er, i stor grad, som evigheten selv.
Jeg tror vi sier "ha det bra" til de tretten år med skolegang som har har hatt. Det var mye klokt, mye dumt, mye bra og mye tullete i min skolegang. Det er mye som jeg skulle ønske jeg til tider kunne glemme og mye som jeg skulle ønske jeg kunne huske.



Så er det Emblem. Jeg bodde fire år på Vigra og husker ikke en ting. Min bevissthet rundt min oppvekst dreier seg utelukkende rundt Emblem. Emblem som føltest så stort, som hele verden, når en vokste opp. Emblem som føles like stort når jeg reiser fra det. Emblem er ikke blitt mindre og på Emblem har jeg ikke blitt mye større. Til tross for alt som har skjedd i løpet av mine år her (nye hus, nedlagt butikk, ny skole, påbygg på skole, skatepark, ballbinge, folk har flyttet til og fra, og hele nabolag har vokst opp) er Emblem fortsatt samme plassen.


Jeg burde pryde resten av innlegget med bilder av Emblem føler jeg, men har ikke noen på maskinen. Jeg vil heller ikke ta andres bilder fra Fjesboka eller andre sider for dette blir for upersonlig. Og Emblem er kanskje det mest personlige jeg har og kjenner til.

I morgen den dag skal jeg ta et kamera og fotografere Emblem. Så har jeg da også en fremtid i morgen. Flott jeg fikk tenkt på den også og ikke bare fortiden.

En begynnelse

En kan vel begynne slik:

"Hei. Jeg heter Johannes Kvangarsnes. Velkommen til min blogg."

Begynnelsen er alltid mer eller mindre frustrerende. Selve tanken på å komme i gang med noe nytt, selv om det er noe en ser fram til, kan ofte være avskrekkende.
Begynnelsen skal jo være engasjerende og interessevekkende. Er ikke overskriften eller den påfølgende ingressen fristende havner resten av materialet i papirkurven.

Noen ganger, som de fleste andre mennesker, er jeg offer for ekstrem perfeksjonisme. Ofte i så stor grad at det direkte hindrer meg i å komme i gang med noe.
Jeg lagde vel en personlig hjemmeside på starten av ungdomsskolen. Det prosjektet varte i rundt en måned. Det var et prosjekt i skjul for familie og venner, og det skulle være i skjul fram til jeg følte tiden var inne til å publisere herligheten for almenn beskuelse. Det ble det aldri noe av. Ting ble aldri slik jeg gjerne ønsket det skulle være.
Jeg prøvde vel meg på å skrive blogg i starten av grunnkurset på videregående skole. Det gikk også heller dårlig. Det manglet på tid og det manglet på skriveideer. Eller jeg så på de ideene jeg fikk som ikke gode nok. Perfeksjonisme er som oftest noe tull og tøys. Jeg bestemte meg for å vente til jeg fikk både tid og ideer.

Tre år er gått og videregående skoleutdanning er fullført. Sommeren kommer jo, som alltid, til å gå uhyre fort. Til høsten blir det folkehøgskole. Vokallinje på Viken folkehøgskole på Gjøvik. Det blir nytt og spennende. Alle har forventninger til folkehøgskolelivet. Forventninger som folkehøyskolelivet fortjener. Flytte fra familie, venner, oppvekststed og hjemby. Slutt på karakterer, provokativt leksearbeid og lengre bussturer hver morgen. Et helt nytt sted å bo. Østlandet. Uten fjorder, og med fjell på størrelse med åser.

Viss en noensinne får seg en periode hvor en opplever ting som inspirerer en til å skrive så må det være nå. Dette kan jo være et år som potensielt forandrer hele livet mitt. Men det er en litt ekstrem tanke før jeg aner noe som helst om hva dette året vil inneholde.
Et år med folkehøgskole. Et år med blogg. Bloggen blir da om folkehøgskolelivet med prolog og epilog. Det er vel litt typisk med "folkehøgskoleblogger", men det er ikke så lett å skaffe seg fortjeneste med originalitet.

Så et år skal det være. Et år med blogging. I mellomtiden hiver jeg mesteparten av perfeksjonismen i en skuff.