Isolation: Blessing or curse?

Først vil jeg påpeke at jeg er usikker på om "isolation" er korrekt oversettelse av "isolasjon".

Her på folkehøgskole har det i det siste tikket inn meldinger fra omverdenen i stadig hissere toneleie vedrørende ulike plikter jeg har ovenfor ting og mennesker utenfor Viken (tenke seg til at slikt skulle eksistere).
Jeg vil benytte anledingen til å beklage til alle og enhver, fra nære familiemedlemmer til fjernere britiske korrespondenter. Samtidig undrer jeg på om dette, da for min egen personlige del, er godt eller vondt.

Siste halvåret før jeg reiste på folkehøgskole følte jeg at jeg kuttet veldig mange bånd. Ungdomsrådet i Møre Bispedømme, stiftsforbundstyret i Ung Kirkesang Møre, en rekke forum på "Verdsveven" og lokale nabotvister (mer twist enn feide). Har dette gitt meg noe eller har jeg tapt noe. Svaret vil i det fleste tilfeller være at jeg har tapt veldig mye. Men er det nødvendigvis det å tape noe så negativt. Blir ikke da det du sitter igjen med ekstra verdifullt.

Jeg har lenge gått rundt og tenkt at jeg kan ha et mål om å bli bestekompis med alle og enhver. Men er dette så lurt. Skal en knytte bånd overalt. Da blir det fort en floke, en floke hvor hver snor er rimelig løs og etterhvert litt slitt. Sånt blir det bare tull med når du prøver å få tak i en spesiell snor.

Så hvilke bånd er det som virkelig er viktige. Hva er viktig her på Viken? Eller kanskje mer sentralt: hva er viktig uansett, uavhengig av Viken.


Det har også kommet meg for øre at Emblem IL har rykket ned til 6. divisjon. Bunnen er nådd. Jeg kan bare håpe på at det blir Avdeling 1 og ikke Avdeling 2.
Ellers kan jeg informere om at Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij så langt er et langt kjedelig verk.