En dag for litt siden

Et resultat av en tidligere dag:

Jeg sitter på toget fra Oslo S til Gjøvik. Jeg er for trøtt til å lese Dostojevskij eller sakspapirer, og for våken til å legge hodet bakover og sove ut. Jeg er altså i en frustrerende mellomtilstand.

Jeg har heller ikke med meg hodetelefoner så jeg kan høre på musikk. Jeg har dummet meg nok ut til å faktiske åpne iTunes og se på en spilleliste. Dette er jo som å høre å høre om at en skal spise sveler hos noen, enda du vet du må reise derifrå. Fristelser du kan gjøre lite med kan være, ironisk nok, vanskelige å kjempe imot. Jeg har prøvd meg litt fram med å spille John Rutter på et ganske svakt lydnivå. Dette resulterte i et bistert blikk fra en eldre (og sikker mer livserfaren) kar. Jeg oppdaget snart etterpå et gårsdagens eksemplar av Dagsavisen (bra avis) som lå to rader lenger framme. Jeg har jo onsdagens Nytt i Uka og dagens Aftenposten i sekken allerede, men med en god artikkel fra Dagsavisen kan jeg dekke behovet ut uka.
Den bistre karen viste på dette tidspunktet at han var mer livserfaren enn bister, reiste seg og grep tak i Dagsavisen. Takk til deg og vær så god.

Han har lest den ganske lenge nå og blir jo stadig mer livserfaren. I mens sitter jeg her og råtner i min egen fordervelse av mangel på intellektuell input. Nytt i Uka er full av annonser og handler for det meste om den industrielle og kommunale tilstanden hjemme i Ålesund. Det er ikke så mye å reflektere over.
En må ikke missforstå meg, jeg er veldig glad for at jeg har er oppdatert på hjemmefronten. Takk til Svein Ruud og hans hustru for dette. Jeg sender en gladtanke nordover. En kan lure på om det har en hensikt siden jeg likevel skal dit, men jeg står på at tankens kraft er raskere en toget. Selv om det er NSB.

Andre alternativet, Aftenposten, kjøpte jeg nesten utelukkende for å lese om analysen av tippeligalagene før seriestart. Jeg har nå lest nøye, samtykket i noe og vært uenig i mer. Jeg sitter igjen med en bitterhet. Jeg er ufornektelig glad i fotball, men skulle ofte ønske jeg ikke var det. Det er mye bortkastet tid som går i dette. Tid som jeg gjerne skulle brukt på Dagsavisen, hadde jeg bare tenkt meg om litt oftere.

Tilbake til iTunes (dette er en rotete oppdatering merker jeg, mye som før tenker du. Hysj på deg!) og musikkens fristelser. Jeg har vært forsynt og satt meg med et vindu og attpå til riktig vei. Jeg tilbys derfor et vakkert vinterlandskap. Ikke type Narnia, Ronja Røverdatter eller Star Wars, snarere en slags vinterutgave av barnebøkene til Beatrix Potter. Type Petter Kanin bare at kaninene ligger i hi, så du har bare skogen.

Ellers kanskje litt som skogene rundt den mektige Overfloden fra Brødrene Dal og jakten på professor Drøvel. Verdt å merke seg, nok en gang om vinteren.

Men dette er irrelevant. Saken er at man kommer i stemning. Og da passer det jo så godt som musikk. Nå hadde det vært fint med Miriam Stockley eller Gøta fra Real Group. Men uten hodetelefoner kan man fint lite gjøre.

Dette er jo ganske absurd. En skulle tro at de menneskene i vognene min, åtte flotte og ukjente mennesker, ville blitt fra seg av begeistring og inderlig glede om jeg slengte på en en varm og stemningsskapende melodi. Kanskje ikke han som sitter rett foran meg. Han sover så tungt. Litt med åpen munn til tider. Blir litt glad i han av den grunn. Nok om det.

Så rent tåpelig at viss jeg skulle lyttet til musikk burde jeg enten gått til en annen vogn eller satt på meg hodetelefoner. Altså stengt omverdenen, og menneskene i den, ute. Det er på en måte til trist. Om jeg hadde kjent disse menneskene, han som sover med åpen munn, den eldre som virker så sliten, mor og datter som har med altfor mye bagasje, han som har like tykke øyenbryn som hår (dette er ikke vondt ment, snarere et uttrykk for fascinasjon), de to yngre som har tatt med seg hodetelefoner og han mer livserfarne som enda leser Dagsavisen... om jeg hadde kjent disse menneskene så hadde det vært så naturlig å bare bryte ut i en eller annen sang. De hadde kanskje ledd av meg, og han som sov hadde kanskje bedt meg om å stanse gnålet og holde kjeft, men likevel. En slags barriere mellom folk du ikke kjenner og deg selv, er faktisk så tydelig at den er til å ta og føle på. Det er både trist og tåpelig.


Dette var en tidligere dag. Haiketuren får man komme tilbake til ved en senere anledning. Men en kan sei at det var mer tur enn haik. Norge er ikke haikeland.