Mens jeg venter på at solen skal gå ned. (i fravær av en bedre tittel)

Det er blitt kveld, og det er blitt lørdag. Sjette dag.

Klokken halv ti mandags morgen setter jeg meg på bussen som tar meg sørover til Gjøvik og et nytt og annerledes liv. Tjohei for den! Jeg merker jeg begynne å bli litt smånærvøs.

I denne stund har jeg også fullført rombyttet. Det er merkelig hvor mye rart du finner når du først begynne å rydde i de fjerneste, mest bortgjemte krokene på rommet ditt. Det er mer glede enn frykt i slikt, småkryp som edderkopper og hybelkaniner tiltross (og nei, det florerer ikke av slikt på rommet mitt så jeg er forsatt attraktiv som romkamerat).

Blant de større "verdigjenstandene" jeg fant var blant andre to minimerker som jeg gjorde meg fortjent til i mine dager som profesjonell lilleputtspiller på et av Emblems mindre småpjokklag. Jeg husker disse merkene satt langt inne, og jeg lurer på om jeg egentlig ikke fikk til alt men at trenerne bare ga oss merkene fordi de kanskje følte "syvåringen kan nå ikke gå hjem til pappa uten".

Når jeg er inne på dette med pappa, kan jeg også nevne jeg fant en rekke farsdagskort (og morsdagskort forøvrig) som jeg laget mens jeg gikk på barneskolen. Der var de mange søte og fine ord, sikkert diktert av min norsklærer, men en kan lure på hvor hensikten lå i det å tegne et hus som sto i full brann med de svenske tegneseriefigurene Bamse, Lille Hopp og Skallmann som blide øyevitner på et farsdagskort. Det var på denne tiden pappa fikk meg med i barnekantoriet i kirka. Sikkert for å få meg over på en mer moralsk korrekt sti.

Jeg har også rotet vekk "Spør støvet" av John Fante. Den må jeg finne og fullføre før jeg reiser på mandag. Helgas mål!

Og så må jeg pakke. Prokrastinering er kjekke greier.

Fremtidsplaner i grus.

I dag leter jeg forgjeves etter kameraet mitt. Så mye for de fremtidsplanene tenker jeg.

Jeg tar til takke med å begynne på "Spør støvet" av John Fante istedet. En bok jeg kjøpte for en god stund siden men enda ikke har lest. Jeg tenker det er på tide.

Samtidig har det kommet meldinger fra høyere makter om at jeg skal bytte rom. Med tanke på at min vante liv mellom dette husets vegger i stor grad er over er ikke dette meg mye i mot. Nå får jeg nye bokhyller, ny parkett og nye naboer. Det er i tillegg kortere vei til ytterdøra, kjøleskapet, klaveret og epletrærne. Jeg er glad.

Jeg skal heller ikke ha førstegangstjeneste i militæret. Vernepliktsverket er så elskverdige at de "Beklager det inntrufne". Det er tydeligvis ikke deres feil eller min feil, men snarere grunnet Stortinget som sier de vil ha avskaffet ordningen med 6 måneders førstegangstjeneste. Jeg sier "Takk for det" og erklærer meg fornøyd med at jeg slapp å måtte tenke for mye på det.

Fremtiden er i konstant endring. Både neste dag og kommende år. Fremtiden er aldri fastlagt tenker jeg.

Takk og på gjensyn

Nei da, dette er ikke en tekst som forteller at jeg gir opp bloggplanen for de som måtte tro det med tanke på tittelen. Likevel er jeg litt overrasket over at jeg bare har skrevet et innlegg her på en hel måned. Selv om bloggen var skapt med tanke på det kommende folkehøyskoleåret hadde jeg likevel tanker om å skrive mer i løpet av sommeren.

Jeg har brukt mye av sommerferien, med unntak av en tur med Respons til Sveits og en uke med Korsommerskole på Mjuklia, til å "drive dank" som noen ville kalle det. Jeg ville helle si at jeg har "reflektert, mimret og grublet".
For det meste rundt fremtiden og slike ting, men også en del om fortiden og livet som har vært. Jeg skal ikke påstå at jeg føler meg gammel, men det er mange minner som kommer flytende når en står ved et vendepunkt. Flere aspekt ved livet er nå ved veis ende og en kan si farvel.



En kan si farvel til Emblem Bedehus. Her har jeg gått på søndagsskole, VING-samlinger, Tusenfryd og Respons. Her har jeg vært med på julespill og gudstjenester. Her har jeg feiret 17. mai og 3. juledag. For kort tid siden satt jeg og hørte på juleplata "God Jul" som Tusenfryd spilte inn da jeg gikk i 7. klasse. Alle kritikere av min person bør gjøre seg forstått med at jeg skjønner at det ikke er jul. Men på plata var det jul, og Ivar Skippervold sto og flakset med armene for å få oss til å synge. Det var kos.
Etter at jeg sluttet på ungdomsskolen var Emblem Bedehus det stedet hvor jeg holdt kontakt med gamle venner. For å ikke snakke om at
Jeg vil aldri si "Farvel" til Emblem Bedehus, snarere "På gjensyn".





Mottoet "En gang responser, alltid responser" står evig fast. Men selv om en for alltid vil være en responser vil en selvsagt savne alle de andre responserene. Mine tre første år (samtidig med ungdomskolen) i Respons var litt turbulente av personlige grunner og litt slitsomme av ukemessige grunner. De tre neste årene (samtidig med videregående skole) var Respons med å berget meg gjennom flere slitsomme stunder.
Det er grobunn for miljø som er til å beundre rett og slett og setter merker i livene til mennesker, merker som er som støpt i stein. Jeg har en gang vært responser og er glad for det. Jeg vil også alltid være en responser og er lykkelig for det.


En kan også nevne tretten år med obligatorisk skolegang. En kan si mye klokt om denne skolengangen, mye dumt, mye bra og mye tullete. Når enden er nådd kan en si at det varte lenge men føltes kort. Det er forskjellen på fortid og nåtid. Fortiden har tilsynelatende vart noen hjerteslag basert på minner som vi sitter igjen med. Nåtiden er, i stor grad, som evigheten selv.
Jeg tror vi sier "ha det bra" til de tretten år med skolegang som har har hatt. Det var mye klokt, mye dumt, mye bra og mye tullete i min skolegang. Det er mye som jeg skulle ønske jeg til tider kunne glemme og mye som jeg skulle ønske jeg kunne huske.



Så er det Emblem. Jeg bodde fire år på Vigra og husker ikke en ting. Min bevissthet rundt min oppvekst dreier seg utelukkende rundt Emblem. Emblem som føltest så stort, som hele verden, når en vokste opp. Emblem som føles like stort når jeg reiser fra det. Emblem er ikke blitt mindre og på Emblem har jeg ikke blitt mye større. Til tross for alt som har skjedd i løpet av mine år her (nye hus, nedlagt butikk, ny skole, påbygg på skole, skatepark, ballbinge, folk har flyttet til og fra, og hele nabolag har vokst opp) er Emblem fortsatt samme plassen.


Jeg burde pryde resten av innlegget med bilder av Emblem føler jeg, men har ikke noen på maskinen. Jeg vil heller ikke ta andres bilder fra Fjesboka eller andre sider for dette blir for upersonlig. Og Emblem er kanskje det mest personlige jeg har og kjenner til.

I morgen den dag skal jeg ta et kamera og fotografere Emblem. Så har jeg da også en fremtid i morgen. Flott jeg fikk tenkt på den også og ikke bare fortiden.