Over og ut? Takk og farvel?

Nå reiser jeg min vei. På ordentlig vis. Jeg kommer nok tilbake til Gjøvik og Viken folkehøgskole på besøk. Det er jeg overbevist om.

Men jeg kommer aldri tilbake igjen til disse to årene. De to mest annerledes og innholdsrike år jeg har hatt så langt i livet. De to ligner nesten ikke på hverandre overhodet. Men hver på sitt vis så er jeg blitt ekstremt formet.

Nå når jeg låser de siste dører, tar en tur opp på mitt gamle rom på Skogheim B for i fjor, ser på trærne langs med hovedbygget hvor jeg for to år siden for første gang hilste på mine medvandrere på dette sted, går gjennom Sosialen og sier farvel til lyden av Mjøsa... ja du skjønner, jeg er melankolsk og nostalgisk og alt det der.

Men det brenner i brystet mitt når jeg tenker på livet mitt her. Og jeg håper det alltid vil gjøre det. Men hva om alle år, alle liv og alle møter blir slik gjennom. Da vil jeg jo etterhvert brenne opp. Men det er kanskje likevel meningen på sikt?