Årets beste film?

Jeg tror jeg har sett årets beste film. Jeg har aldri blitt så nyskjerrige på en film etter en trailer som når jeg så traileren til Moonrise Kingdom da jeg skulle se the Avengers på Eldorado i mai. Og forventningene ble innfridd og mer til. Et nydelig lite stykke, herlig filmkomposisjon og karakterer til å bli betatt av.

Moonrise Kingdom tar oss med til en liten øy i New England-området en gang på 60-tallet. Vi blir introdusert overfor to barn. Sam Shakusky er en foreldreløs gutt tilstede på en speiderleir, Camp Ivanhoe, og Suzy Bishop er datter til to foreldre som begge jobber som advokater, holder til et stort, rødt hus som fungerer som ramme for et kanskje sjanglende
ekteskap. Sommeren før handlingen i filmen utspiller seg treffer Sam og Suzy hverandre på en oppsetning av en opera i en lokal kirke på en naboøy. Operaen heter Noah's flom (komponert av Benjamin Britten), og er et tilbakevendende motiv. De blir brevvenner, deler tanker om sine problemer og utfordringer og blir etterhvert enige om en plan. Denne sommeren skal de gjenforenes og rømme fra familie sammen.

For komplett handlingsreferat, noe jeg ikke anbefaler, kan man for eksempel gå til Wikipedia: Wikipedia om Moonrise_Kingdom.

Regissør Wes Anderson, som også har skrevet manuset og historien sammen med Roman Coppola, kjenner jeg gjennom to andre filmer: The Royal Tenenbaums og The Darjeeling Limited. Begge disse to falt egentlig ikke så mye i smak hos meg (sistnevnte syntes jeg var faktisk var kjedelig) men jeg tror de kan ligne ganske mye i smak og underfundighet på Moonrise Kingdom. Moonrise Kingdom har både en jordnær troverdighet i virkeligjøringen av karakterer og handling, men også en lett absurditet i både replikkveksling og ikke minst utgang på enkelte scener og handlingesforløp. Når det gjelder hvordan handlingen utspiller seg kan nok dette kanskje irritere noen fordi filmen plutselig virker urealistisk uten at publikum er blitt forberedt på dette. Men dette er en del av fortellingskunsten og da fryder jeg meg mer over karakterenes opptrinn i væremåte og personlighet.

Når det er snakk om karakterene, de to barna, hovedpersonene i filmen, blir spilt fremragende. Først og fremst Kara Hayward som Suzy Bishop, som er særdeles troverdig, men også Jared Gilman i rollen som Sam. Dette er begge deres første filmroller (etter det jeg funnet ut) og de blir spennende å se om de fortsetter. Filmen er verken for sukkersøt, vulgær eller banal i utforskingen i relasjonen mellom Sam og Suzy. Relasjonen er som filmen ellers, underfundig men troverdig og sterk, levende i sin enkelhet. Det er ikke unaturlig med store ord.

Ellers kan jeg kort nevne at rollelisten ellers inneholder mange kjente navn som innfinner seg med tidvis minimalistisker porsjoner av rampelys men som gjør veldig mye godt av sine roller. Edward Norton, Tilda Swinton, Bill Murray og Bob Balaban. Bruce Willis har spilt politimann før men har aldri gjort det så godt og så fint som nå.


Og så er det musikken. Her er det flere stykker av Benjamin Britten og Alexandre Desplat som både gir stemning og karakter til scener men også ellers inneholder referanser og motiver som paralleller til filmens handling. Filmen åpner ved at en av Suzy sine tre brødre setter på en plate med Britten's A Young Person's Guide to the Orchestra. Dette var et stykke som jeg hørte mye på når jeg var liten og følgelig ble dermed stemningen for resten av filmen satt med en gang. Jeg kan ikke garantere at andre skal ha samme assosiasjonene. Andre komponister og artister som figurerer er bl.a. Hank Williams, Camille Saint-Saëns og Schubert.

Alt i alt er denne filmen en real delikatesse. Jeg kjedet meg ikke et sekund, den både varmet og ga ettertanke og den satt i meg så veldig etterpå at jeg bare måtte gå nedover Bygdøy Allé og smile for meg selv. Anbefales sterkt.