Mens jeg venter på at solen skal gå ned. (i fravær av en bedre tittel)

Det er blitt kveld, og det er blitt lørdag. Sjette dag.

Klokken halv ti mandags morgen setter jeg meg på bussen som tar meg sørover til Gjøvik og et nytt og annerledes liv. Tjohei for den! Jeg merker jeg begynne å bli litt smånærvøs.

I denne stund har jeg også fullført rombyttet. Det er merkelig hvor mye rart du finner når du først begynne å rydde i de fjerneste, mest bortgjemte krokene på rommet ditt. Det er mer glede enn frykt i slikt, småkryp som edderkopper og hybelkaniner tiltross (og nei, det florerer ikke av slikt på rommet mitt så jeg er forsatt attraktiv som romkamerat).

Blant de større "verdigjenstandene" jeg fant var blant andre to minimerker som jeg gjorde meg fortjent til i mine dager som profesjonell lilleputtspiller på et av Emblems mindre småpjokklag. Jeg husker disse merkene satt langt inne, og jeg lurer på om jeg egentlig ikke fikk til alt men at trenerne bare ga oss merkene fordi de kanskje følte "syvåringen kan nå ikke gå hjem til pappa uten".

Når jeg er inne på dette med pappa, kan jeg også nevne jeg fant en rekke farsdagskort (og morsdagskort forøvrig) som jeg laget mens jeg gikk på barneskolen. Der var de mange søte og fine ord, sikkert diktert av min norsklærer, men en kan lure på hvor hensikten lå i det å tegne et hus som sto i full brann med de svenske tegneseriefigurene Bamse, Lille Hopp og Skallmann som blide øyevitner på et farsdagskort. Det var på denne tiden pappa fikk meg med i barnekantoriet i kirka. Sikkert for å få meg over på en mer moralsk korrekt sti.

Jeg har også rotet vekk "Spør støvet" av John Fante. Den må jeg finne og fullføre før jeg reiser på mandag. Helgas mål!

Og så må jeg pakke. Prokrastinering er kjekke greier.